Blek, men fattet

Hallingkast og sprø kjerringer

2012-01-23T21:30:00.004+01:00

Det er vinter. Ikke fimbulvinter, får vi tro, men likefullt vinter med alt den fører med seg. Her omkring vil det for tiden si at det er temmelig glatt å bevege seg langs veier og fortau. Noen sandkorn finnes her og der, men man bør ikke føle seg for trygg likevel. Brått gjør man et hallingkast og lander på skinka og slår den både gul og blå.

Hvis man er heldig.

For en skinke med blåflekker kommer seg igjen. Det er verre når man hører lyden av et lite tørt knekk og innser at noe gikk av et sted der inne i kroppen. Mye tyder på at hvis man over 50 år og knekker håndleddet ved fall fra egen ståhøyde, har man beinskjørhet (osteoporose). Dette kan være det første tegnet på at noe er galt med beintettheten. Senere i livet ryker gjerne lårhalsen når man gjør et rundkast på glattisen, og det er sannelig ikke bare bare. Det tar lang tid før man er frisk igjen, hvis man i det hele tatt blir det, og det koster samfunnet store summer. Både den enkelte og samfunnet har derfor alt å vinne på å forebygge.

Da er det to innfallsvinkler; forebygge fall og forebygge beinskjørhet. De fleste ulykker skjer i hjemmet, sies det, og det stemmer i høyeste grad når det gjelder fall hos eldre.
Derfor:

rydd bort tepper som man kan snuble i
bruk stødige innesko, eventuelt sokker med antisklisåle
ikke prøv å klare alt selv, kanskje er det lurt å be noen om hjelp til å klatre i gardintrapper

Men ute er det som tidligere nevnt glatt, så:

bruk isbrodder når det er glatt
ikke hent posten i tøfler
bruk stav, krykke eller stokk hvis du er litt ustø eller svimmel
fest ispigg til stokken/krykken

Dersom man er beinskjør og har økt falltendens, bør man i tillegg vurdere bruk av Wonderhip. Denne ser ut som en truse, men har puter på hver side som demper støt ved fall og beskytter mot hoftebrudd.

Så var det forebygging av beinskjørhet. Beinmassen når sitt maksimum i 20-30 årsalderen, så det gjelder å bygge opp så mye man kan frem til da. Etterpå handler det om å begrense tap:

Sørg for å få i deg nok kalsium og vitamin D, ofte er det nødvendig med tilskudd.
Fysisk aktivitet er viktig for å styrke skjelettet.
Unngå røyking og stort alkoholforbruk

Enkelte er mer utsatt for å utvikle beinskjørhet. Dette gjelder bl.a:

Kvinner
Eldre
Røykere
Alkoholmisbrukere
Undervektige
Fysisk inaktive
En del medisinske tilstander
Brukere av Prednisolon (over 6 måneders behandling)

En ting til som kan være greit å merke seg er at unge jenter som bruker p-sprøyte ødelegger for oppbyggingen av skjelettet i viktige år. Dette er nok ikke alle klar over.

Selv har jeg kjøpt meg et par nye isbrodder i dag. Heldigvis har fornuften blandet seg med forfengeligheten. Derfor går jeg trygt mine trimturer, selv på glatt føre.

Bildet lånte jeg her.

Samme plata

2012-01-21T12:59:00.004+01:00

I gamle dager, da jeg var ung (iflg mine barn), fantes det dukker med en plate i ryggen. Denne plata kunne byttes slik at man fikk variert noen av de setningene dukkebabyen liret av seg. Likevel, det gikk stort sett i samme maset.

Slik er det med meg også.

Jeg har kommet frem til at det er to setninger jeg gjentar og gjentar og gjentar og gjentar ...

På jobb: Du må snu kortet ditt andre veien, med chipen fra deg.

Hjemme: Lukk igjen døra til gangen!

Begge setningene virker på den måten at de utløser en engangseffekt, men neste gang er det på samme viset.

Hakk i plata, med andre ord.

Sukk

Bildet har jeg lånt her.

Barndommens lesegleder

2012-01-20T19:23:00.005+01:00

Jeg var et slikt barn som glatt sto over runder på bakglatte ski og heller foretrakk en tur inn i bøkenes verden. Nå er det slik at jeg fått en akseptabel dose av både frisk luft og utetid i barndommen likevel, så helt fortapt i fantasiland har jeg ikke vært. Men jeg har likt å lese, og gjør det fortsatt.

Mine ni første år på skolen hadde jeg nynorsk som målform. Lesestoff på nynorsk har det aldri vært overflod av, så jeg og min bror fikk derfor abonnement på Norsk Barneblad. Og jeg likte Norsk Barneblad altså! Vitser og gåter, gode historier - og Smørbukk, i sin røde strikkegenser med svarte lus. Men aller best likte jeg historiene til Arvid Hanssen om Johannes og eg. Disse historiene skulle jeg gjerne lest igjen. Så hvis noen har boka Han Johannes og eg, utgitt på Norsk Barneblad Forlag i 1972 , liggende så kjøper jeg den gjerne.

En bokserie jeg også har gode minner om, er Mitt Skattkammer. Bestemor og bestefar hadde hele serien i hylla, og det er ikke få timer jeg har sittet med nesa ned i bøkene mens det duret i ovnen og klokka på veggen tikket seg sakte frem til middagstid. Disse bøkene har vi lånt på biblioteket til egne barn, og de fenget fortsatt.

Hva er deres beste leseminne fra barndommen?

Bonusbabyen fyller år

2012-01-16T22:05:00.003+01:00

En tidlig vårmorgen for snart seks år siden oppdaget jeg at 4 skulle bli til 5 og at det faktisk var mulig (som jeg hadde hørt rykter om) å bli gravid uten å planlegge, telle dager samt gjennomgå håp og skuffelser på løpende bånd.

Og for nøyaktig 5 år siden kom hun, minstejenta vår. Enkelte dager minner hun meg veldig om Lotta i Bråkmakergata; oppfinnsom og bestemt, men god som gull. Hipp hurra for bonusbabyen vår!

Illustratøren heter Ilon Wikland, og bildet har jeg lånt her.

Midtsidepike?

2012-01-13T21:10:00.006+01:00

Mye kan sies om meg sikkert, men fotogen er jeg definitivt ikke. Likevel, i dag fikk jeg den tvilsomme ære å stille som fotoobjekt for lokalavisens fotograf. Håper virkelig han fikk med den avflassede nesen etter ukas runde med forkjølelse ...

Vel, vel, enten blir man lik seg eller så blir man heldig. Slik er det bare.

Det er ikke så ofte apotek og det vi sysler med er så interessant for media. Hadde vi fått en brøkdel av de spaltemillimeter som blir brukt på fotballstoff, hadde leserne blitt riktig så opplyst i diverse helsetemaer. Så vi får være glad for all interesse som blir vist oss.

I dag var temaet antibiotika og mangelen på dette. Som mange har fått med seg har det norske folk vært uvanlig plaget med mykoplasmainfeksjoner den siste tiden. Dette har ført til mangel på preparater med erytromycin. Men vi får da noen pakker nå og da, og ellers finnes det også andre alternativer på markedet, så noen fullstendig krise vil jeg ikke kalle det.

Disse alternative preparatene ville fotografen også gjerne ha bilde av, så jeg plukket frem et lite utvalg. Problemet var bare at vi var utsolgt for riktig pakningsstørrelse av Azitromax, derfor måtte jeg ta en annen pakke. Dette er den pakningen som selges ved chlamydia. Så hvis noen av dere kjenner igjen pakningen i avisen og tror dere har misforstått legen, og at den famøse historien med chlamydiainfeksjonen egentlig dreide seg om lungebetennelse, må jeg dessverre skuffe dere.

Det som alltid er litt spennende er vinklingen på stykket. Ble man sitert riktig? Kom poenget frem? Siden man låner bort både navn og fjes vil man gjerne at det faglige skal gjengis korrekt.

Hva lokalavisjournalisten har skrevet, har jeg ikke kontroll over. Men hvis noen vil lese en artikkel jeg har kontroll over, kan dere lese spalten Farmasøytens hjørne i siste kundemagasinet fra Boots. Den har jeg nemlig skrevet selv. Så der kan jeg gå god for hvert ett ord.

Bildet har jeg lånt her.

Reklame

2012-01-11T23:47:00.002+01:00

Jeg har så lang fartstid i apotek at jeg godt kan huske tiden da alle varer var godt gjemt i skuffer bak disken og reklame var noe styggedom vi ikke befattet oss med. Nå er den tid definitivt forbi. Ikke all reklame er like god, det skal jeg være den første til å innrømme. Men høstens små snutter i regi av Apotekforeningen var bare noe av det søteste jeg har sett på lenge.

Nytt år, nye muligheter

2012-01-10T15:46:00.003+01:00

Jeg liker nye år. Et blankt (vel, ikke helt), ubrukt år med uante muligheter og opplevelser ligger foran meg. Julepynten blir ikke hengende til Tjuendedag Knut finner det for godt å jage jula ut. Nei, her går nisser, glitter og stas ned i eskene og inn på kottet første uka i januar. Selv om jeg er glad i jula føles den skikkelig utgått på dato så snart første nyttårsrakett har gått i været.

Jeg er så gammel nå, at det faktum at sola snur og dagene blir lengre og lysere gir et snev av optimisme i en ellers nøktern realist. Året som ligger foran meg har jeg også visse forhåpninger til. For det første hadde det vært fint om 2012 ble hakket triveligere enn 2011, fjoråret ble et år som har satt et stygt merke i historien. Selv har jeg kjent på at jeg ønsker ny input. Det er akkurat 20 år siden jeg troppet opp som fersk farmasøyt på min aller første arbeidsplass, Økern Apotek. Jeg har derfor meldt meg på et lite studium, Kosthold og Helse, som etter planen skal starte opp i februar. Så nå håper jeg bare det blir nok studenter som melder seg slik at dette studiet blir noe av.

Bloggen har vært et forsømt område lenge. Sikkert flere årsaker til det, og ikke kan jeg love at det blir så livat her i år heller, men hvem vet? Jeg vil i hvertfall prøve å bruke energien min på det som er lystbetont og som gir meg noe. Rydde vekk "må"-ting som kanskje ikke er så påkrevet som man tror og heller bruke tid og krefter på mennesker og aktiviteter som er fine å ha i hjernens minnebok. Her på bloggen har jeg ryddet bort mitt "Kreative kammers". Tekstene som lå der var gamle, og ikke hadde de mange lesere heller. Så får vi se om kreativiteten blomster igjen senere.

Nå skal jeg innom gamle bloggvenner og se meg om, tenkte jeg. En ny bloggvenn, som også er en venn IRL er Erlend som produserer Tanker fra sofakroken. Stikk innom og si hei :)

Bildet har jeg lånt her.

Har du tatt knappen?

2011-08-26T22:19:00.003+02:00

Det er ikke så mange frynsegoder i mitt yrke, men en og annen småting får man da når man er på seminar og besøker diverse stands fra leverandørene. For en del år siden hadde RFSU en kampanje der de delte ut "Knulleknappen". Dette var jo ganske morsomt, syntes jeg, derfor har ikke denne knappen blitt kastet slik som mye annet rask man har fått med logo på.

I dag fant Storesøster knappen.

- Pappa...! sa hun strengt, HVA er dette?!

Som fedre flest i tilsvarende pressede situasjoner la han selvfølgelig sporenstreks skylden på mor, og jeg ble dermed innkalt på teppet og avkrevd en forklaring.

- Jo, du skjønner, jeg var på et seminar en gang ...

Storesøsters øyenbryn fløy rett opp i panneluggen.

- ...og der delte de ut disse knappene, bare for moro, fortsatte jeg.

Storesøster slapp skuldrene ned og pustet lettet ut.

- Huff, jeg trodde det var slik som svømmeknappen; at man må svømme 25 meter før man får knappen, utbrøt frøkena.

Once

2011-08-14T22:28:00.002+02:00

Dette har ikke vært noe særlig til sommer, syns jeg. På flere vis. Men likevel, en og annen perle har trillet min vei. Takket være tuner med opptaksfunksjon (et must i småbarnsfamilier hvis man skal få med seg noe som helst) fikk jeg gleden av å se filmen Once her en kveld.

Nydelig. Både historien, og ikke minst musikken.

Føflekkfotografen

2011-07-14T21:56:00.002+02:00

Jeg har begynt som fotograf. Vi snakker nærbilder av ypperste klasse; jeg tar bilder av føflekker.

Nå er det kanskje slik at alle fotografer bør finne sin nisje. Vi kan ikke alle være portrettfotografer. Bilder av føflekker er vel ikke noe man henger opp på veggen, kanskje, og det er da så langt i fra det mine bilder skal brukes til heller.

Det dreier seg om føflekkskanning.

Tilbudet er nytt på vårt apotek, men apotekkjeden har tilbudt det en stund andre steder i landet. Mange går rundt med føflekker de er litt usikre på, men somler seg aldri til å bestille en legetime for å få den sjekket. Med skanning på apoteket blir dette et lavterskeltilbud, ingen timebestilling (hvis det er nok personale på jobb) og undersøkelsen er forholdsvis rask og helt smertefri.

Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i antall tilfeller av føflekkreft. Lyse i huden og med mange solforbrenninger bak oss er vi et utsatt folkeslag. Krefttilfeller har best prognose hvis de oppdages tidlig. Bildene vi tar av føflekken sendes til vurdering av hudspesialister. Apparatet vårt sender også lys 2 mm ned i huden slik at legen i tillegg får opplysninger som blodgjennomstrømning, melanin og collagen. Noe som er nyttig for vurderingen, og som ikke kan oppdages kun ved å granske føflekken visuelt.

Hva er så en mistenkelig føflekk?
Her er det du bør se etter:

A: Asymmetri. Føflekker som er ujevne i formen.
B: Begrensning (border): Føflekker som er uskarpt avgrenset mot omliggende hud
C: Farge (Color). Ujevn farge. Svarte partier.
D: Diameter: Føflekker større enn 5 millimeter.
E: Utvikling (Evolution). Følg med om føflekken forandrer seg over tid.

Slik foregår skanningen:

Og ved disse apotekene kan du får utført føflekkskanningen.

Sommer er tid for ...liggeunderlag

2011-06-09T21:49:00.004+02:00

Enkelte er bare udødelige. Du ser ingen aktivitet, men likevel - det er liv. Dette gjelder også denne bloggen, tydeligvis. Hvorfor har den så ligget her ensom og forlatt så lenge? Vel, dagene går og interesser svinger. Man stuller med sitt og ofrer kanskje ikke skrale, små blogger en tanke. Men så, en regnfull dag, tenker man at det er vel på tide å klore ned noen ord igjen.

Jeg har hjulpet storesøster å pakke. Hun skal på sitt første (og, ifølge seg selv; siste) korpsstevne. Mye forandrer seg, men overnatting på korpsstevne medfører de samme overnattingsfasiliteter som da man selv var ung; sovepose og liggeunderlag.

Liggeunderlag, altså. En natt i et klamt klasserom på noe sånt hadde nok medført en nær-døden-opplevelse for meg hvis jeg skulle utsatt meg for noe slikt nå for tiden. Jeg har tross alt nådd en anselig alder. Men jeg har da hatt mine netter på liggeunderlag jeg også, gammel speider og klarinettist som jeg er.

Av dette er det helt klart speiderlivet som har gitt meg mest minner. Angående ferdigheter tror jeg at jeg er like elendig i å slå knop som å spille klarinett, så der stiller speider'n og korps likt. Speider'n var ikke nødvendigvis et naturlig valg av fritidsaktivitet for den unge Synline, da det medførte en god del friluftsliv. Jeg var av den typen som ble valgt sist i gymmen, og spesielt rask i terrenget var jeg verken da eller nå.

Men er man på speiderleir må man på haik, enten man vil eller ei. Tidlig på 80-tallet var vi ferske tenåringer på Åndalsnes på leir, og ukens haik sto på programmet. Haik i speidersammenheng betyr ikke noe i nærheten av gratis skyss, som man skulle tro. Nei, det medfører svette og slit i bratte fjellier der premien er å ligge under åpen himmel før man karrer seg ned igjen til telt og tåfislukt.

Det tok ikke lang tid før jeg tok ansvar for å danne baktroppen, kan man si. Sammen med min gode venninne, som heller ikke ble valgt først i gymmen, luntet vi oppover lia i småskogen. Så går det slik det ofte går når nivået på turkameratene er noget forskjellig, vi ble gått fra. Plutselig befant vi oss alene der inni skogen uten en skarve speider å se noe sted. Men vi mistet ikke motet av den grunn, en speider er som kjent alltid beredt.

Da skjedde det som vi hadde lest om, men aldri opplevd før: vi gikk oss vill. Ja, kanskje ikke vill i ordet rette forstand siden vi forsatt befant oss midt i lia og lett kunne komme oss ned til sivilisasjonen igjen. Likevel, da samme stein dukket opp to ganger og vi innså at vi hadde gått i ring forsvant motet som dugg for solen. Det var bare en ting å gjøre

- Hjælp!

ropte vi. Og det skal dere vite, alle dere treigoster der ute, at det finnes alltid flere av samme sort. For vårt vedkommende viste det seg at nærmeste tropp med somlepaver befant seg like bak neste busk. Der dukket det opp noen stakkarer fra Røros med gnagsår og trange gummistøvler. Og etter en laaaaang tur (de fra Røros var ufattlig trege, men da turde vi ikke gå fra dem) nådde vi omsider leirplassen og kunne rulle ut soveposen og liggeunderlaget under en presenning mot vær og vind.

Hva lærte vi av det?
1) Å gå i ring er ikke gøy.
2) Det er godt å være to.
3) Ikke vær redd for å be om hjelp, den kan være nærmere enn du tror.

Fleskegrisen

2011-03-03T21:03:00.003+01:00

Lillesøster på 4 år er en vitebegjærlig dame. Hun spør og hun lurer, men jammen vet hun mye fra før også. Av og til viser det seg at hun har sett sammenhenger som har gått mor hus forbi ...
Her om dagen var vi ute og gikk en tur, og da kom vi i snakk om dyr, hvem spiser vi osv. Mor ville sjekke hva avkommet hadde fått med seg av slikt, og dermed utspant denne dialogen seg:

Mor: Vet du hvor melka kommer fra?
Lillesnupp: Kua!
Mor: Ja, det er riktig. Hvem får vi egg fra da?
Lillesnupp: Høna!
Mor: Ja, det er også riktig. Enn flesk, vet du hvor det kommer fra?
Lillesnupp: Mamma!

Ha ha ha! Takk for den, sier jeg bare.

Girls just wanna have fun

2011-02-26T00:04:00.002+01:00

Det er vinterferie. Mor har fem fine fridager sammen med snuppene sine, og vi skal ikke på skiferie. Vi skal være hjemme og late oss og kose oss, og noen skal krangle om småting slik de pleier å gjøre. Likevel, girls just wanna have fun - så vi håper ferien kan by på morsomme saker også.

God ferie til alle dere som starter nå, og ædda bædda til alle dere som er ferdige med vinterferien ;-)

Kattepine

2011-02-21T22:02:00.004+01:00

Hvordan det står til med Kjetta på Dovre skal være usagt, men pusen her i huset har det ikke helt godt for tiden. Så mye er sikkert. En uke har hun hanglet. Forrige helg dro hun for opptil flere øyelokk, utviklet anoreksi og var såpass sjaber at det så ut som de evige jaktmarker var neste stoppested.
Men så kviknet hun til, og håpet om at et forbigående virus kunne være syndebukken ble tent. Men hvor lenge var Adam i Paradis - snart begynte damen å skvette i tide og utide, så det var ingen vei utenom; veterinæren måtte kontaktes.
Jeg er jo mest vant til mennesker, så jeg mente bestemt at dette var en urinveisinfeksjon som burde behandles fortere enn kvikt med antibiotika. Men så er visst ikke katter skrudd sammen likedan som mennesker (skulle du ha sett), så veterinæren var ikke helt enig i min påståtte diagnose. Likevel, etter å ha overbevist de ansatte på dyreklinikken at å kjøre først hjem etter katten (5 mil), for så å ta med den til undersøkelse (5 mil til) og så dra hjem igjen (enda 5 mil) ikke var den beste løsningen en fredag ettermiddag, fikk jeg med både antibiotika og smertestillende hjem for å prøve å kurere den syke.
Det gikk ganske bra, syns vi. Katten ble roligere og så ut til å bli bedre. Hvis symptomene var borte søndag kveld, slapp vi å komme til undersøkelse. Med litt godvilje syns vi virkelig at så var tilfelle, men nok en gang; Adam gikk på huet ut av Paradis ...
Pusen vil gjerne holde oss med selskap på badet om morgenen, så at hun mjauet og ville inn i dag var ikke noe uvanlig. Døren ble åpnet, og pus slapp inn. Dette takket hun for med å rigge seg til og tømme hele blæra på badegulvet.

Yess!
Bra start på uka altså.

Dermed måtte mor og pus ut på en, ja, la oss si - utfordrende biltur i dag tidlig. Et mjau ca hvert tiende sekund er ikke bra for stressnivået på sjåføren, men dette til tross, vi kom fra det rimelig greit.

Nå er damen diagnostisert med betent blære, muligens utløst av stress. Noe jeg har full forståelse for, jeg blir stresset selv jeg, når lydnivået er på det høyeste. Uten at jeg skvetter på gulvet av det, bare så det er sagt. Puseprinsessa har dessuten fått barbert sveisen fri for tova ulldotter og har fått nytt fôr dyrere enn all mat ungene blir servert i dette huset.

Selv har jeg lettet lommeboka for en anseelig sum. Dermed slipper jeg at pengene hauger seg opp, slik som de har en lei tendens til i mars (to stk årsavgifter og kommunale avgifter - jeg sier ikke mer). Ha ha.

For mange år siden, før jeg fikk barn, hadde jeg også katt. Hun var av den skrudde typen, og i etterpåklokskapens lys kan jeg vel innrømme at jeg var den eneste som så sjarmen i vesenet. Da tok en nabo mannen til side og kom med det udødelige forslaget: Kan dere ikke skaffe dere unger i stedet?

Utvilsomt godt ment.

Bildet har jeg lånt her.

Mythbuster - myter om medisiner

2011-02-07T21:22:00.005+01:00

Alle bloggere med respekt for seg selv ber leserne sende inn spørsmål som så skal behørig behandles og besvares i eget innlegg på bloggen. Det har aldri jeg gjort, respektløs som jeg er. Å oppfordre mine få lesere til å lure på ting og tang om bloggforfatterens liv og levnet tør jeg ikke begi meg ut på. Jeg vil ikke ha det bevist en gang for alle at jeg er komplett uinteressant.

Men det finnes da interessante ting å lure på.

Myter om medisiner. Dem finnes det mange av. Hva er sant og hva er bløff? Og hva er bare en liten misforståelse? Dette kan jeg prøve å svare på. Er det noe dere lurer på ang legemidler, apotek, blåresepter og lignende? Skriv spørsmålet i kommentarfeltet her, så blir det svar å få - om evnene og kunnskapen strekker til.

Jeg starter med å avlive en gammel hardnakket myte.
Påstand: Hvis du drikker alkohol under en antibiotikakur, er hele kuren bortkastet.

Dette er ikke sant. Nå er det slik at enkelte typer antibiotika ikke bør kombineres med alkohol i det hele tatt, mens med andre typer kan forsiktig bruk godt passere. Om en syk kropp har godt av alkoholinntaket er selvsagt også et poeng, men da i videre forstand. Hvis du lurer på om du kan ta et glass vin under akkurat din antibiotikakur, er rådet mitt å spørre på apoteket.

Der vet de råd!

Illustrasjonen er lånt fra Toothpaste for Dinner.

Ballsund

2011-02-03T23:00:00.003+01:00

Jeg har tenkt meg en tur til Ballbyen snart. Nordmøringene på filmen her er ikke særlig krangevorne. Får håpe det gjelder byfolket også. Jeg har forøvrig bodd i byen i ett år på nittitallet, og syns både folket og byen er særdeles sjarmerende.

Det står ein friar uti gar'e

2011-01-30T21:40:00.004+01:00

Jeg ble sjarmert i kne av denne karen. Han sto utenfor nova her i dag, som dukket opp av løse luften. Stille type, men jeg tror han heter Kalle.
Noen som har møtt han før?

Helseminister

2011-01-23T22:04:00.002+01:00

Jeg betrakter meg som en del av helsevesenet, og det er jeg også. Selv om jeg kunne ønske at politikere og andre så hvilke muligheter som ligger i apotekene og kompetansen vår slik at vi kunne tjene penger på annet vis enn å selge rynkekremer og velduftende såper. Men det var ikke det jeg skulle si noe om i dag, får jeg overskudd og en anelse pågangsmot skal jeg skrive side opp og side ned om det temaet en annen gang.

Det jeg skulle si noe om i dag var å møte kunder.

Hvis noen skulle være i tvil; vi på apotek har taushetsplikt. Det er derfor helt trygt å kjøpe graviditetstester, angrepiller, hemoridesalve og chlamydiakurer hos oss. Vi sier det ikke bort til noen. Dessuten skulle dere bare visst hvor lite flaut og bemerkelsesverdig vi syns slike saker er. Forhåpentligvis vet dere det allerede.

Vi er dessuten serviceinnstilt. Og den innstillingen møter du ikke overalt i helsevesenet (jeg har et alt for ferskt minne fra timer i et venterom selv, så jeg vet hva jeg snakker om). Dette medfører at vi "ser kunden". Man blir møtt med smil og velvilje, og en lyttende holdning. Vi avklarer og forklarer, smiler og er vennligheten selv.

Slik er jeg selv også, mener jeg bestemt - helt til jeg møter igjen kunden på gaten. Da "ser" jeg ikke kunden i det hele tatt. Jeg hilser ikke på kundene mine så sant de ikke hilser på meg først. Jeg forholder meg så nøytral som mulig, og dersom jeg går sammen med noen vil ikke denne personen ane at jeg har truffet noen jeg vet hvem er.

Det føles av og til rart, men mest helt greit. Taushetsplikten sitter i ryggmargen og har vært der i mange år. Men siden jeg er gift med en selger, som oppfører seg helt motsatt, ser jeg at det kan virke underlig for enkelte.

Så grunnen til at jeg ikke hilser på deg, kjære kunde, er for å beskytte deg og overholde taushetsplikten.
Jeg er ingen helseminister*

*helse = dialekt av hilse

Noe å glede seg til

2011-01-18T18:57:00.005+01:00

Deilig å ha en aldri så liten feriegulrot som lokker der fremme :-)

Ein dorullnisse kan 'kje vara evig, veit du

2011-01-03T21:32:00.007+01:00

Tjuendedags-Knut jagar jula ut, heter det. Men den karen har ikke jeg tid til å vente på, og aldri har jeg gjort det heller. Jeg syns det er koselig å pynte til jul, men det er nesten enda bedre å rydde ut igjen krimskramset. Når juletreet drysser seg over dørstokken og pappeskene med julepynt atter har funnet sin plass på kottet, da syns jeg det går mot vår og lysere tider. Og hurra for det!

Nå er jeg jo vel etablert, og tre barn har jeg også, så disse pappeskene har blitt temmelig innholdsrike etterhvert. I år var ikke all julepynten fremme, og sant og si er det vel lite trolig at enkelte ting noen gang kommer opp igjen fra silkepapir og gammel emballasje. Derfor bestemte jeg meg for å sortere ut det som skrek mest etter søppelkassen. Men hva kaster man? Julepyntesken rommer også ikke så rent lite nostalgi, og den kvitter man seg ikke med så lett.

Det ble ikke så mye kastet, når alt kom til alt. Men de to typene i rødt øverst her har nå vandret til den evige Nordpol. Du ser han til venstre skjønner at noe er i gjære, sjekk det blikket! Mens den andre idioten (som jeg forøvrig har laget selv) skjønner ikke bæra.

Det dukker også opp de reneste sjarmtroll når man sjauer som verst. Denne engelen, med verdens søteste smil og sjelmsk blikk lever videre sammen med sine venner i julepyntesken. Og jeg har på følelsen at han vil leve lykkelig alle sine dager der.
Godt nytt år!

Prosjekt for kresen gane

2010-12-20T21:50:00.003+01:00

Når to forholdsvis kresne barn vokser opp, finner hverandre og stifter familie - er det vel ikke stort annet å vente enn at avkommet også kan finne på å rynke på nesen over et og annet som blir servert. Men det får da være måte på, tross alt.

Storesøster har sine sanser, som hun selv uttrykker det. Dette medfører at alt ukjent (bortsett fra snop) er æsj&uff. Nå er hun 10 år, og mor syns det var på tide med en utfordring. Følgende prosjekt ble så klekket ut: Den kresne gane skal utsettes for en ny rett/matvare pr uke. Eieren av ganen skal selv få velge hva dette nye skal være, og etter avsluttet prosjekt vanker det en premie. Denne premien skal ikke være til å spise, det skal være noe hyggelig og morsomt for hele familien. Ukens matvare føres i et skjema, og karakter settes.

Man skal være forsiktig med å evaluere prosjekter før de er ferdige, men jeg oppsummerer litt likevel:

Først; kritikk til prosjektansvarlig (les: mor) - prosjektet gikk over for lang tidsperiode. Premier som vinker langt der fremme i det fjerne blir fjernere og fjernere jo nærmere de kommer, så rart det enn kan høres. Motivasjonen ble så som så etterhvert.

Dernest; prosjektansvarligs tro på frivillighet. Prosjektdeltageren hadde svært lyst til å utsette ukens utfordring til siste frist (aller helst langt over fristen), noe som medførte at mild tvang/nøding måtte til.

Som den observante leser ser av skjemaet; det dreier seg om en usedvanlig kresen gane. Når lakrisbåter og pizza med saus blir sett på som en utfordring, sier det seg selv at et bredt spekter snodige grimaser har vært observert ved middagsbordet denne høsten.

Så til det positive: tacolefse har nå seilet opp som en favoritt, og et norsk A4-hjem uten tacolefse finnes vel knapt. Så nå er hun rustet for fremtidige tacorunder, om ikke annet.
Dessuten, som det sies i skjemaet: drepte meg ikke. Noe som kan være nyttig å tenke på for oss alle når vi skal utfordre oss selv.

Jeg har frilanset litt i dag

2010-12-13T00:26:00.002+01:00

Frilanser i lokalavisa kan være svært gunstig, for da kommer man seg på konserter man ellers ikke hadde dillet seg til å gått på. I kveld har jeg dekket en adventskonsert, og avslutningsnummeret var Pie Jesu. Vakkert.
Her får dere Sissels versjon. Ekstra vakker den da.

Ta et meme og la det vandre ...

2010-12-04T00:22:00.007+01:00

Jeg har fått flere meme'er som jeg ikke har gjort noe med, og det må jeg bare beklage. Men, uten at jeg på noen måte vil kalle det tidsklemme, så strekker ikke tiden til. Eller prioriteringene, rettere sagt. Jeg har derfor plukket ut en utfordring som jeg skal gjøre et tappert forsøk på å løse, og den har jeg fått fra Slike Jenter. En blogg skrevet av en dame med humor og humør, abolutt verdt et besøk.

Jeg skal altså nevne tre favorittforfattere, samt tre favorittbøker av disse. Deretter skal utfordringen sendes videre til fem andre bloggere.

Jeg starter med den naturligste anbefalingen, min bror.
Lillebror Modolf debuterte i høst med Sistemann på jorda. Lille attpåklatten vår som vi koste nesten sønder og sammen, likevel slet han med en angst som ingen klarte å kose og trøste bort. For slik er det med angsten, den kan ingen andre ta over ansvaret for. Boken tror jeg er viktig for mange, men særlig for andre barn som sliter med det samme, og deres foreldre. Det kan være godt å vite at man ikke er den eneste i verden som har det slik.

Fra et alvorlig tema går jeg over til en forfatter får meg til å slå latterdøren opp på vid vegg. Og det er så deilig! Likevel kan det være alvorlig nok, det han skriver om. Men han vever mennesker, skjebner og samfunn så fint sammen at det er en fryd. Jeg snakker om Ragnar Hovland, og boken jeg særlig vil fremheve er 1964. Fantastisk, intet mindre.

Jeg runder av med en barnebok. Den ga både mor og døtre en fin leseropplevelse, mange fine figurer og snodige episoder som moret både store og små. Forfatteren er Maria Parr, og selv om hun har fått mest priser og omtale for sin siste bok Tonje Glimmerdal, er det Vaffelhjarte jeg vil fremheve. Tonje Glimmerdal var fin den, bevares - men litt for korrekt. Vaffelhjarte har den befriende likegyldigheten til det korrekte som førstebøker kan ha.

Utfordringen sender jeg videre til de tre som ga meg meme'er jeg ikke klarte å svare på. Hva er bedre enn å spille ballen tilbake og late som ingenting? ;-)

Ingveig er min tidligere kollega som nå nyter (?) studielivets dager igjen slik at hun med tid og stunder kan komme tilbake og sjefe over meg ett eller annet sted. Eller hva tror du, Ingveig? ;-)

Fru Storlien er min beste bloggevenn. Henne har jeg fulgt både vel og lenge, og jeg syns nesten jeg kjenner henne litt. Det gjør jeg selvsagt ikke, men den delen hun viser av seg på internett, den kjenner jeg ganske godt. Hun tar for seg både stort og smått på bloggen, velskrevet og underfundig er stikkord som passer godt på denne damens blogginnlegg.

Mumsi skriver bloggen Med et lekent sinn. En kreativ dame, og bloggen er jo en ren estetisk nytelse. Ta en titt!

Det var de tre som hadde sendt meg ubesvarte meme'er (så vidt jeg vet). Men siden denne utfordringen skulle gå til fem bloggere, kommer to til her:

Suzy Dahl må få en utfordring, slik at hun ikke slutter å oppdatere En annens liv.
Dessuten må Mary få en, for hun er jo inne på bøker - norsklærer og all ting.

Æres den som æres bør; vaflene er det Sylvia som har stått for.

En prøvelse for lettrørte

2010-11-28T23:08:00.004+01:00

Koret jeg er medlem i har avholdt julekonsert i kveld. Seksåringen ble med, trygt plassert med kåpe og gullveske mellom besteforeldrene. Siste nummer før den obligatoriske Deilig er Jorden som allsang, var Carolas Himlen i min famn.

Ulidelig vakkert, syns den lettrørte førsteklassingen.

Vel hjemme fant vi originalen på youtube, men da rant det over. Vi måtte rett og slett finne frem Flashdance for å roe oss ned igjen.

Derfor spiller jeg sangen for dere i stedet, med ønske om en fin adventstid. Håper dere ikke bryter ut i krampegråt, men at dere heller klarer å kjenne på at det skal bli fint med jul.

Så like som to rosiner

2010-11-25T23:19:00.004+01:00

Her ser dere dobbeltgjengeren min. I hvertfall hvis jeg skal tro neststørstesøster på 6 år.
Men kyse har jeg ikke. Og rosiner liker jeg bare rett fra esken.

La meg få slippe rosiner i boller, gløgg, melkesuppe (ekstra ekkelt, ser ut som en vassen, død flue), nøtteblandinger osv ...

Men dobbeltgjengeren til rosinpiken kan jeg godt være :-)

Love er på luften

2010-11-24T09:36:00.004+01:00

Google oversetter kan være en fin funksjon å benytte seg av når ordforrådet er begrenset og man gjerne skulle fått med seg essensen av en tekst skrevet på et annet språk. For det er virkelig bare essensen man får med seg.

Min siste følger på Twitter, @LoveInNorwegian, har gitt meg mange latterutbrudd allerede. Når man har til hensikt å oversette vakre sitat om kjærlighet via en oversetterfunksjon står man i fare for å hive ut barnet med badevannet. Den romantiske stemningen knuses fort når man får servert slike sitater:

Gravitasjon kan ikke holdes ansvarlig for folk å falle i kjærlighet. ~ Albert Einstein
Stimulere hjertet til å elske, og alle andre dyder vil stige av seg selv. ~ W. T. Ussery
Ett ord befrir oss fra all vekten og smerte i livet. Det ordet er kjærlighet. ~ Sofokles

Man får en del rare bilder i hodet når man ser for seg hvilke dyder som vil stige og hvor mye vekt vi skal befris fra. Håper det siste har noe med overdrevent inntak av julemat å gjøre ...

Romantisk er det ikke, men morsomt syns jeg definitivt der er.

Love is in the air - eller love er på luften, som @LoveInNorwegian sikkert ville sagt det.

Comic

2010-11-23T18:23:00.004+01:00

Storesøster på 10 år er glad i tegneserier (og det meste annet som kan leses). Nå har hun også produsert sin egen tegneserie. Den syns jeg fortjener flere lesere, så den publiseres herved på mors blogg med tillatelse av forfatteren.

Rute 1:
Under et terror-angrep
Grrr!!
Hei!! Du!!

Rute 2:
Grr, hæ?
Lakken er nypolert!!

Rute 3:
Å.
Mhm!

Rute 4:
Et sek. senere
Hade! Pass på lakken!! Sorry, foresten!
Det skal eg!! Det går bra!

Det er noko som fer

2010-11-04T22:57:00.000+01:00

Det er eit trøll på loftet, draugen er på dass, og i kjellaren der bråkar ein skummel ein.

Nå er den her!

2010-10-31T22:51:00.003+01:00

Lillebror Modolfs lille, store bok om å være et barn med angst.
Løp og kjøp!

Teite gutter

2010-10-29T20:49:00.003+02:00

Av og til kan guttene i klassen være skikkelig irriterende. Så irriterende at du får lyst til å si dem et og annet. Kanskje kan du skrive hva du syns om dem på dine egne fingre...

Men når du er seks år og akkurat har begynt i første klasse kan resultatet bli noe annet enn du har tenkt.
Førsteklassingen påpeker at det som for alles øyne ser ut som en K, faktisk er en F. Det er bare det at F'er er så vriene å få til. Så det så.

Troskyldighetens sjarme

2010-10-04T22:49:00.004+02:00

Det er noe eget over de troskyldige. De som godtar en forklaring uten å stille spørsmål. De som ikke ser sammenhenger og ironi, og alskens andre forvirrende signaler vi mennesker omgir oss med.

For en god del år siden bodde jeg i kollektiv sammen med tre gutter. De tre var venner, studenter ved NTNU (eller NTH som det het denne gangen) og man skulle tro, rimelige oppegående karer. Huset vi bodde i besto av flere utleie-enheter. Ved siden av oss, i naboleiligheten, bodde det et par. Mannen så ut slik trøndere kan gjøre, hockeynakke og fyldig bart. Han ble derfor sporenstreks døpt Bartolomeussen.

En kveld ringte det på døren hos oss i kollektivet. Jeg satt på badet og forsøkte å ha en nogenlunde privat telefonsamtale (dette var lenge før vi hadde begynt å flotte oss med trådløse telefoner og mobiler). Så min troskyldige kollektivvenn åpnet døren. På trappa sto politiet, i uniform. De ville inn og se seg om, noe de selvsagt fikk, og etter å ha tittet gjennom leiligheten spurte de etter en navngitt person.

Nææ...Vi kjente ikke til det navnet.
"Naboen er det i allefall ikke", sier min troskyldige venn, "for han heter jo Bartolomeussen!"

Akk ja, sann.

Stilig storby

2010-09-14T22:47:00.003+02:00

Da damene dro, heter visst en serie som har gått på fjernsyn. En serie jeg forøvrig ikke har sett, jeg er redd jeg kunne fått varig men av å se at voksne menn sliter med å lage seg mat. Likefullt; sist helg var det denne damen som dro, og så vidt jeg har kunnet registrere har både hus og barn fått det stellet de skal ha.

Vi har da en syklubb, må vite. Alle modne kvinner er medlem av noe tilsvarende. Vi slumper fakstisk til å drive med håndarbeid også innimellom, men først og fremst er dette et tiltak for å lage rom og tid til å treffes. Annenhvert år drar vi på tur sammen, og denne gangen dro vi til Wien.

Og hvilken tur!

Wien er overraskende lett tilgjengelig for oss her midt i landet, vil jeg si. Riktignok var det påkrevet med morgenstell ukristelig tidlig, nærmere bestemt ringeklokke innstilt på 0430, men skal man på tur er ikke dette noe problem. Først fly til Oslo, deretter direkte til Wien. Da gikk det radig, og innen klokka var 14 satt fire blidspente damer med hver sin øl på uterestaurant på Stephansplatz i Wien. Forøvrig et veldig godt øl, for dem som måtte lure på det.

Været var også som bestilt for en storbyweekend; lettskyet/sol med temperaturer rundt 20-22 grader. Dagene ble fylt til randen med shopping og kultur, avslapping og tullprat. Perfekt.

Nå ligger alle inntrykkene til bearbeiding i pannebrasken. Et reisebrev til lokalavisa er under oppbygging, så interesserte kan lese mer om turen vår der etterhvert.

Inntil da: Wien anbefales på det varmeste for alle dere som har tenkt dere på storbyweekend men ennå ikke har bestemt reisemål. Dere vil ikke angre.

Bildet er fra handlegaten Graben, det har jeg lånt her siden mine egne bilder ikke er lastet inn på pc'n ennå.

Vente. Svikte

2010-09-02T23:32:00.004+02:00

Du vet hvordan det er. Gjesten du har ventet på, gledet deg til å være sammen med, dele lange dager med - uten stress og mas, hun kommer ikke likevel. Du har jo forberedt deg lenge til dette besøket. Gjesten er en populær dame, alle liker henne og trives i hennes selskap. Du har til og med kjøpt deg nye klær, tatt deg fri på jobb. Ventet.

Men så blir det ikke slik du hadde tenkt.

Jo da, visst var hun innom. Men hun satte seg bare ytterst nedpå en stol. Tok ikke av seg jakka og ble. Nei da, hun satt på lett og var borte før du rakk å drikke vin på verandaen med henne.

Tilbake sitter du med klump i magen og føler deg sviktet.

Jeg må si jeg er skuffet over deg i år, Sommer!

Hvordan ta på bokbind, lynkurs

2010-08-25T18:52:00.011+02:00

Skolestart kan by på så mangt. Enkelte gjøremål kan sågar avsløre at man har ti tommeltotter og farlig kort lunte; jeg snakker om å kle skolebøker i bokbind. Hvordan var det man gjorde dette da? Jeg har nå oppfrisket kunnskapen fra 70-tallet, og kan derfor by på denne bildeserien til hjelp for ferske førsteklasseforeldre (og andre som strever).
Klipp til et passende stykke. Det bør være 5-7 cm rundt alle kanter.

Klipp til en kile til ryggen. Den må være litt bredere enn bokryggen.

Kilen brettes inn bak bokryggen.

Brett inn kantene. Ikke for stramt ytterst! Når du har brettet ene siden tar du denne opp og holder slik som vist på bildet mens du bretter andre siden. Da unngår du at det blir for stramt slik at boken ikke vil lukke seg (been there, done that).

Se så, verre var det ikke! Man kan selvsagt også bruke tykt, fint gavepapir i stedet for bokbind. Dessuten finnes det ferdigsydde bokbind for dem som ikke er så glad i bretting og taping. Du kan f.eks kjøpe dem her.

Høstens viktigste bokutgivelse

2010-08-10T23:04:00.004+02:00

Jeg har tittet på Kagges katalog over årets bøker. Og der er den, debutboken til lillebror; Sistemann på jorda.

Jeg er stolt og spent. Dette blir høstens viktigste bokutgivelse for meg, og en god del andre :)

Heia Lillebror! Du er tøff.

(mer reklame for boken kommer når utgivelse nærmer seg)

Greveling, grevelang

2010-08-04T00:17:00.002+02:00

Noen naturopplevelser er jeg glad jeg kan oppleve fra skjerm. Mannen i huset gikk tur i skogen i dag, og søkte skogens ro sikkert. Men det han fikk se var denne karen:

Tøff i trynet - helt til turgåeren bevegde seg ...
(beklager dårlig kvalitet på filmen, men du verden som jeg har strevd for å publisere den på nettet. Så jeg er egentlig litt stolt av meg selv nå, tross alt)

Turist i eget fylke

2010-07-30T00:29:00.002+02:00

Det er ikke så mye som skjer her inne på bloggen for tiden. Ferietid for bloggere også ;-) Men når det er pause på skjermen bør man vise frem et fint bilde. Så da viser jeg dere Vindøldalen (som jammen santen har egen hjemmeside gitt). Der hadde vi en fin dag ved elvekanten.

Salongbord

2010-07-21T12:49:00.005+02:00

Jeg er på jakt etter nytt salongbord. Det er ikke bare enkelt, viser det seg. For det første er det så lenge siden jeg har kjøpt et slikt møbel at det heter ikke salongbord lenger; nå heter det sofabord. Hvor ble det av salongbordene? Er det fordi alle sofaer er av modultypen som bukter seg i alle retninger? Har ikke folk salonger lenger?

Det blir ikke noe enklere av at bordet har skiftet navn. Hva vil jeg ha? Hva er fint? Hva finnes? Hvor mye er jeg villig til å betale? Hva tåler bruk av en småbarnsfamilie?

Det blir som med politiske parti; det er enklere å finne ut hva man ikke vil ha, enn hva man vil ha.
Under her ser dere et eksemplar av hva jeg ikke vil ha.

Bildet lånte jeg her.

Ferielektyre

2010-07-19T01:12:00.004+02:00

Jeg har vært på ferietur. Med mann og barn og bror og svigerinne og niese og nevø. Vi har hatt det riktig så fint. Jeg har bl.a lest ut en bok og hørt musikk på nymobilen min som har Spotify og alt.

Boka var "Vidunderbarn" av Roy Jacobsen. Og den var virkelig vidunderlig.

Jeg vil også skrive sånn!

Så fint er det på Ona

2010-07-13T11:28:00.006+02:00

Jeg har vært på Ona i helga. Omsider, får jeg vel si, for det er ikke så langt unna. Og der var det fint. Med splitter nytt kamera i hånden har jeg prøvd å fange noe av dette. Kanskje noen av dere blir fristet til å ta turen?

Pysete?

2010-07-08T21:19:00.002+02:00

Det er mulig det er jeg som er pysete altså, men når en narkoman fisker opp en kniv fra lomma som han så bruker til å sprette opp en konvolutt med penger, føler jeg meg noe ...eh... utilpass?

Her bor jeg!

2010-07-07T22:55:00.003+02:00

Fin plass ja?

(det er et eller annet jeg ikke får til helt på siden her, men klikk på bildet så ser du filmen bedre på youtube)

Bandanbefaling

2010-07-03T23:59:00.002+02:00

Jeg har vært utskremt frilanser på sommerkonsert. Mange lokale band med unge musikere, samt en nasjonal barnestjerne. Mye bra å høre, derfor vil jeg trekke fram ett av kveldens band som fortjener at flere vet om dem. Dette er unge gutter som skriver musikken selv, og jeg er imponert.

Her har dere This is Davina:

Nesegrus beundring

2010-06-30T23:26:00.003+02:00

Jeg har fått meg ny t-skjorte. Og det er ikke hvilken som helst t-skjorte, bare så det er sagt. Brystet er nemmelig preget av den mest geniale logo jeg har sett noen gang (som jeg kan komme på).

At det i tillegg er reklame for et lokalt vann i verdensklasse er en ekstrabonus.

Merk dere navnet; Eira.

Falske leger og resepter

2010-06-25T21:17:00.003+02:00

Denne uka har vært travel. Mange kunder, turister og fastboende - og massevis av resepter. To av dem har vært falske.

Mandag tok jeg den første. En selvsikker ung mann kom rett fram til disken og la frem resepten uten å vike blikket. Klokka var fem minutter før stengetid, et yndet tidspunkt for slike fremstøt. Jeg kastet et blikk på resepten, og alarmklokkene begynte å ringe i hodet med en gang. Hva som fikk alarmklokkene til å ringe vil jeg selvsagt ikke røpe her, aldri godt å vite hvor reseptmakerne leter etter tips neste gang. Men 20 års erfaring gir et trenet øye og en magefølelse som ofte er til å stole på, så mye kan jeg si.

En telefon til legen, og mistanken ble bekreftet. Da jeg kom frem igjen var den unge mannen forduftet selvsagt. De har det med det.

I dag hadde jeg en "lege" på tråden. Det var en meget amatørmessig lege, så man trengte ikke 20 år i bransjen for å avsløre denne karen. Jeg var faktisk så sikker på at det dreide seg om en bedrager at jeg kostet på meg en aldri så liten skjennepreken til slutt. Noe som sikkert preller av som vann på gåsa.

Uansett.

Jeg blir irritert på disse falske legene. Like irritert som jeg blir på andre som prøver å lure meg. Jeg får en slik "hvor dum tror du egentlig at jeg er"-følelse, frekke f... der du er.

Men når jeg sitter her og klarer å tenke i litt større perspektiver, tenker jeg at det jo både tragisk og ille at unge mennesker må ty til slike knep. For de er jo fanget i misbruket sitt. Og det er intet hyggelig sted å være. Slettes ikke.

Og det problemet er mye større enn politianmeldelsen de får fra meg.

Jeg jubilerer i viktig jobb

2010-06-22T22:32:00.004+02:00

I dag har jeg vært mamma i 10 år. Det var en jobb/oppgave jeg virkelig ønsket, så dagen i dag har også inneholdt takknemlige blaff av følelsen av å være privilegert.
Bursdagsbarnet selv er på leir og ringer opprømt hjem om nye neglelakker og godterispising. Feiringen gjorde vi unna før skoleslutt (alle vet at bursdag i skoleferien er det kjipeste som finns), så her hjemme er det bare en nostalgisk mor å se (samt resten av familien, men de er ikke så nostalgisk anlagt).

Runde tall maner til ettertanke. Jeg håper jeg har løst mammaoppgaven tilfredstillende.
De neste ti åra vil nok gi svar på om det var godt nok. Dessuten er det heldigvis ikke en oppgave man gjør helt alene. Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, er det ikke slik? Sist, men ikke minst, bursdagsbarnet har fått hode og vilje til å bruke selv.

Jeg har en god følelse.
Den dama der er ikke tapt bak en vogn.

Hurra for storesøster!

Jeg bidrar til spalten "Dagen i dag"

2010-06-17T23:17:00.005+02:00

Jeg er litt slapp med å følge opp diverse utfordinger med meme'er jeg får i bloggen. Det har det med å kokes bort i den berømmelige kålen. Men av og til virker oppgaven overkommelig, og når utfordringen i tillegg kommer fra den morsomme Fru Storlien tar jeg meg sammen og hopper uti det.

Morgenens nedtur:

Morgenstund har mye rart i munnen, men ikke gull. Såpass er jeg sikker på. Jeg er et B-menneske som ikke har mulighet til å sove lenge. Det har jeg ikke tatt konsekvensen av, så jeg legger meg fortsatt for sent. Resultatet er et par timer for lite søvn stort sett hver natt. Den største nedturen er når klokka ringer, men så går det seg til.

Utenfor mitt vindu:

Der ser jeg en fjord, en holme (vår eneste) og en stor dikters barndomshjem. Fabelaktig utsikt, om jeg så må si det selv.

På mitt fjernsyn:

Det er det andre som regjerer over. Svette barnehender knuger fjernkontrollen så tall og bokstaver viskes ut, mens jeg stikker bustehodet inn og sensurerer når det blir for voldsomt det som utspiller seg på skjermen. Vanskelig balansegang når yngste TV-titter er 3 år, og eldste er 10 år. Sprikende interesser til tider.

Jeg vil gjerne høre:

Knakende gode kommentarer fra husets oppvoksende slekt. Og det får jeg da også ofte.

Jeg har på meg:

Akkurat nå er jeg ren og pen etter en formidabel jobb på badet med egenpleie. Ikke så lettvint lenger, det der. Alderen setter sine spor. Uansett, i mangel på kosedress (eier ikke sånt), har jeg tredd på meg en gedigen fotsid svart bomullskjole. Jeg ser ut som søstra til Spøkelseskladden.

I dag skal jeg:

Ikke gjøre noe mer.

Men jeg vil heller:

Jeg vil ikke gjøre noe mer heller.

I min vinduskarm:

Lever planter som nesten har vent seg av med vann. Men bare nesten.

I helgen skal jeg:

Feire førtiårsdagen min sammen med en venninne. Yay!

Morgenens lykke:

Lykke er små glimt som kommer med ujevne mellomrom. Så lenge jeg klarer både å kjenne dem, og kjenne dem igjen - er jeg fornøyd.

Dette bildet har dere aldri sett før:

Meg i fallskjerm, svevende over slettene. Gud forby. Det kommer ikke til å skje.

Jeg er for trøtt til å komme på hvem som bør utfordres videre. Så har du lyst har du lov :)

And the winner is ...

2010-06-16T23:34:00.002+02:00

Jaggu har jeg ikke vunnet navnekonkurranse gitt! Artig - særlig siden jeg hadde glemt at jeg sendte inn akkurat det forslaget som ble valgt. Jeg hadde mest tro på restaurantnavnet jeg sendte inn, men det er gangbrua som får æren av å bære et navn klekket ut i mitt lille hode.

Nå er jeg bare spent på premien.

Bergkunst

2010-06-09T22:48:00.007+02:00

Storesøster har vært på skoletur og sett på de flotte helleristningene vi har her i kommunen. Ganske fascinerende, ikke sant?

Feltet er det største i fylket, og den eldste delen er ca 6000 år gammel.

Skrekk og gru

2010-06-07T23:53:00.002+02:00

Så har det skjedd det jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve; ord delings spøkelset har tatt bolig i min kropp.

!

Det er så man kan få frysninger og svettetokter om hverandre. Eller svette tokter - som trolig er enda verre.

Men jeg vet årsaken. Det er sms og ordlisten på mobilen, den heller begrensede ordlisten får jeg legge til. For når jeg skal skrive et sammensatt ord i sms, vet jeg at mobilen ikke har dette ordet i ordlisten. Derfor skriver jeg først ett ord, bekrefter - før jeg skriver andre ord/del av det sammensatte ordet.

Problemet kommer når jeg beveger meg over til tastaturet på pc'n. For da bekrefter jeg med mellomromstasten.
Har jeg skjønt etterhvert.

Å, jeg gremmes!

Dette må det snarest bli en slutt på, så mye er sikkert.

For det ser jo helt hjerne dødt ut.

Midt i livet, men ikke middelaldrende

2010-06-03T22:51:00.005+02:00

En liten time igjen nå, så. Snart kan vel ikke engang gamle damer få seg til å kalle meg ungdom lenger, for den tid er definitivt forbi. Det er sannelig lenge siden jeg kalte meg selv jente også, for gamle jenter er snåle greier, syns jeg.

Jeg fyller altså 40 år. Og det er vel omtrent midt i livet, er det ikke? Likevel har jeg problemer med å kalle meg middelaldrende altså, bare så det er sagt. Men voksen, for all del.

40 år er tid for krise for enkelte. Jeg er privilegert, for her råder ingen krise. Derfor skal dagen feires med familie og gode venner, sammen med en god venninne som også runder 40 år. Det gleder jeg meg til.

Dere bloggvennene bør også få litt kake, syns jeg, for hos dere har jeg tilbrakt mange timer. Så i all enkelhet, vær så god forsyn dere.

Livet begynner ved førti, sies det. Det blir spennende å finne ut.
Unna vei, her kommer jeg! :-)

Bildet lånte jeg her.

Skjønnhetspleie fra apoteket

2010-05-22T22:11:00.006+02:00

Dette er ikke en blogg om hår, hud og skjønnhetspleie. Ikke i utgangspunktet. Men som alle vet; alle regler trives best sammen med ett og annet unntaket.

Jeg er legemiddelekspert, det er det jeg har utdannet meg til. Men apotek er ikke som de engang var. Jeg pleier å sammenligne med bensinstasjoner. Uten pølse med brød hadde de ikke overlevd, så lav er avansen på drivstoff. For apotekene er det velværeproduktene, som det så fint kalles, som er pølsa.

Derfor har jeg etterhvert også opparbeidet en bra kompetanse på slike produkter. Når man i tillegg bruker en anselig mengde av de samme produktene selv, føler jeg at det er på tide å gi dere noen gode tips fra apotekets hyller.

Først vil jeg starte med min absolutte favoritt: Avène Gentle Eye Make-Up Remover
Er det noe jeg er kresen på, så er det øyenmakeupfjernere. Ikke vil jeg ha olje, og ikke vil jeg ha noe ineffektive greier som man må gni øyehuden sår og rød med - bare for å oppdage at makeup'en blir klint utover og slettes ikke blir fjernet i det hele tatt.

Avènes øyemakeupfjerner er ikke bare oljefri, den er også meget effektiv. I tillegg er konsistensen helt genial, den er en tynn gelé. Jeg tar derfor en liten geléklatt på fingeren, smører den forsiktig over øyelokkene og lar den virke mens jeg pusser tennene. Etterpå er det bare å vaske den bort, all makeup'en forsvinner så lett som bare det. Produktet er i tillegg fritt for parabener og parfyme, men har likevel en behagelig duft.

Et annet kroppspleieprodukt jeg er kresen på, er deodorant. En liten oppklaring først; for at en deodorant skal virke inn på svetteutskillelsen, og ikke bare kamuflere lukt, må det være en antiperspirant. Disse inneholder et aluminiumssalt, som er virkestoffet.

Vichy Antiperspirant Deo Roll-on 48h er en langtidsvirkende antipersirant som holder det den lover. Den finnes i parfymert og uparfymert utgave. Parfymen er mild og sporty, uten å gå i unisex-fella (finnes ikke noe verre enn unisex-duft).

To særdeles gode apotekprodukter der, altså. Hvis det skulle være interesse for flere tips fra apotekhyllene kan det godt hende det kommer flere lignende innlegg.

Sykveien 14

2010-05-21T22:53:00.003+02:00

Siden jeg jobber med legemidler, helse og syke mennesker er det mulig denne lille episoden jeg vil dele med dere i kveld kun er morsom for meg. Til gjengjeld har jeg hatt mye moro med den.

For mange år siden bodde jeg på hybel i Sikveien. Jeg var student med slunken lommebok, så transportmiddelet var som regel T-bane og mine egne føtter. Men da jeg kom hjem fra studietur var kofferten såpass tung at jeg flesket til med en tur i taksameterbil.

Sjåføren satt godt bak rattet, men han var vennlig nok til å dytte opp døren for meg innenfra. Kofferten fikk jeg ordne med selv. Da jeg vel hadde fått bakset inn både meg og kofferten bar turen avsted til oppgitt adresse. Mannen bak rattet hadde ikke bodd i Norge hele sitt liv, for å si det sånn, så det var enkelte norske ord han var litt usikker på.

- Sikveien, hva betyr det? undret han.

Jo, altså, sik er en fisk, forklarte jeg.

Åååå! Jai trodde det var sika mennesker! utbrøt han. Med lettelse i stemmen, syns jeg å huske.
Ikke rart det. Han måtte synes vi nordmenn var rare som ville kalle veier og gatestubber for Sykveien ...

Morsomt for en farmasøyt in spe.

Bildet er lånt fra Natalie Dee.

17. mai, Bjørnson og hurra meg rundt

2010-05-17T20:20:00.005+02:00

Så har man fått av seg finstasen, senket sitt mette legeme ned i godstolen og fått varmen igjen i fingre og tær. Årets 17. mai har vært spesiell her i kommunen. Det er, som alle vet, Bjørnson-år i år. Det blir behørig markert her hos oss. Bjørnstjerne Bjørnson bodde her i barndoms- og ungdomsårene, og han har hentet inspirasjon til mange av sine fortellinger og dikt herfra.

Derfor fikk vi NRK på besøk i dag. Sangkoret jeg er medlem av fikk æren av å synge "Der ligger et land" på direkten i dag tidlig. Grunnet misforståelser av ymse art fikk vi ikke riktig sang i hendene før sist tirsdag, teksten kom oss i hende forrige helg. Noget utfordrende kan man si, vi er tross alt en gjeng glade amatører. Men det hele ble løst på beste måte med store plakater med teksten på, utmerket håndtert av to hjelpsomme fans.

En morsom opplevelse å være med på direktesending på NRK, selvsagt. Og resultatet ble slettes ikke verst, om jeg så må si det selv. Ta en titt selv ;-)

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/213660/

Bildet har jeg lånt fra Romsdalsmuseet.

Det ene fører det andre med seg

2010-05-09T22:04:00.003+02:00

Jeg har begynt på en ønskeliste her på bloggen. Nå har jeg fått låne et speilreflekskamera, samt en bok om digital fotografering. Og det var en fin bok altså. Så jeg ønsker meg den også jeg.

Forfatter er Magnar Fjørtoft, fotograf, som også driver Abrakadabra Forlag som har gitt ut denne boken.

Anbefales!

Stygt konfirmasjonsminne

2010-05-02T22:34:00.005+02:00

I dag er det konfirmasjonsdag i bygda. Det fikk meg til å tenke på den mest kaotiske konfirmasjonsmiddagen jeg noen gang har vært med på. Tre år har gått siden den gang, og barn vokser som kjent, så forhåpentligvis slipper jeg å få en reprise.

Husbonden var fadder til konfirmanten, vi ble derfor plassert ved midten av hesteskoformasjonen. Nær konfirmanten - og veldig synlig for resten av selskapet.

Lillesøster var bare babyen den gang, så vi satte vogna inn til et hjørne og håpet at hun forholdt seg rolig. Jeg hadde derfor en sjuåring på en side og en treåring på den andre. Så kom maten. Sausekjøtt.

Storesøster er noget kresen i matfatet, så der var det ikke snakk om at saus og grønnsaker skulle få besudle kjøttet på noe vis. Kjøtt kan, etter iherdig tygging, gå fra mat til en grå masse som minner om en avart av tyggegummi. Det vet alle som har spist kjøtt de ikke liker. Denne massen lar seg knapt svelge. Hvis man gjør forsøk på slikt vil brekninger fremprovoseres.

Jepp.

Så skulle konfirmantens mor holde tale. Det kan være utfordrende nok å få to småttiser til holde seg rolig under en tale, enda verre blir det når man sitter helt inntil taleren og skal prøve å være minst mulig synlig.

Storesøster begynte å utstøte rare lyder og buktet seg på stolen.
- Hva skjer? Er du kvalm? hvisket jeg.
Samtidig hører jeg en knasprende lyd på andre siden av meg. Jeg snur meg og får se treåringen med et stettglass i hånden der en stor bit av glasset mangler. Den manglende biten befinner seg inne i munnen til damen. Hun hadde tatt en jafs av glasset!

- Spytt ut! hvislet jeg febrilsk.
Treåringen spyttet glassbiter, mens de rare lydene fra storesøster tiltok i styrke bak ryggen min. Jeg fikk ut glasskår, og snudde meg så mot de rare lydene. Det var ikke tvil om at mageinnholdet var farlig nær å havne på duken.

Og konfirmantens mor talte.

Så mye for å være lite synlig; storesøster måtte ut på toalettet. Og det tvert. Vi stresset oss ut i rette øyeblikk, sekundet etter spøy den lille gjesten så det skvatt i doskåla.

Jeg så for meg fullt utbrudd av hissig norovirus blant resten av selskapet. Det var ikke godt å si om det var seigt kjøtt eller iltert virus på ferde. Så det var bare en ting å gjøre; vi dro hjem. Baby, storesøster og mamma.

Glasspiseren og fadderen fikk bli igjen.

Vel hjemme var storesøster frisk som en fisk - og vi hadde ikke noe godt å spise i skapet.

Ønskelisten, punkt 1: Kamera

2010-04-22T22:27:00.002+02:00

Jeg er i den usedvanlige heldige posisjon at jeg fyller rundt tall i år, og i den forbindelse har det kommet meg for øre at en fin pengesum vil skifte eier på forsommeren.

Hva gjør man da? Jo, man gjør det som alle bursdagsbarn burde gjøre - ordner seg en ønskeliste.

Ønsket har vært klart lenge det, jeg vil kjøpe meg et speilreflekskamera. Men for å være helt ærlig, dette har jeg ikke peiling på. Derfor tenkte jeg at kanskje bloggleserne kunne hjelpe meg litt. Hva bør jeg gå for?

Jeg kommer til å ta bilder av barn, både i farta og portrett. Ellers blir det vel landskap og naturbilder kanskje. Dessuten skal kameraet bli med meg i jobben som freelancejournalist.

Nå har jeg lest en test på dinside.no. Der kom Pentax K-x best ut. Men de skryter også voldsomt av Fujifilm FinePix HS10. Prisklassen er vel omtrent det jeg tenker meg at mitt første speilreflekskamera bør koste, ca 4-5000 kroner.

Noen som har noe vettugt å bidra med her?

Data'n er nede

2010-04-20T18:04:00.002+02:00

sa Øystein Sunde. Og det er den jammen her i huset også.

Vår 3 år gamle laptop, noe som sikkert er eldgammelt i denne sammenhengen, takket for seg med et surt sukk for et par uker siden. Det er jo den harddisk-krasjen alle venter på, og ingen sikrer seg mot. Vel, vi hadde på en måte sett den komme, så vi hadde lagret det aller meste på ekstern harddisk.

Noen bilder gikk likevel fløyten, men det kan jeg leve med.

Det jeg ikke kan leve med, er å være utestengt fra internett. Noe så tungvint! Ikke får jeg lest e-post, og ikke får jeg sendt. Facebook og blogger får seile sin egen sjø, og regninger - hvordan skal de betales?

Det er grenser for hva man kan tillate seg på jobb, men regningene mine har jeg betalt. Mobilen kan stille den verste facebook-nysgjerrigheten. Jeg ser også hva som havner i innboksen min på hotmail, og så lenge ingen sender vedlegg får jeg lest e-posten også via mobilen (jeg har en eldgammel utgave av den sorten også).

Men som fersk freelancejournalist er det klart at slik kan jeg ikke ha det. Nå sitter jeg derfor og hamrer på lånt pc mens jeg venter på at den gamle blir reparert. For fordelskunder har 5 års garanti må vite. Så da skal denne gjerrigknarken slite på den ufyselige Acer'n en stund til mens hun drømmer vått om en Mac en gang i fremtiden.

Utskremt medarbeider

2010-04-04T11:19:00.003+02:00

Jeg har blitt utskremt medarbeider, bladfyk - eller freelancejournalist om du vil. Kjært barn har mange navn. Som de fleste av bloggens lesere vet, er jeg farmasøyt av yrke. Snart kan jeg feire tjue år i bransjen, og jeg ser ikke bort i fra at det kan bli en del år til.

Likevel - om det er begynnende førtiårskrise eller noe annet, ikke vet jeg, men brått fikk jeg behov for andre utfordringer. Så når denne utfordringen så kom, var jeg snar å gripe den. Presseblokk og kulepenner som garantert virker ble innkjøpt. Etter en telefon til min bror journalisten for noen stalltips, og et lynkurs i fotografering hos min onkel redaktøren var jeg klar for min første sak; Kulturkveld i nabobygda.

Den har nå vært på trykk i lokalavisa. Med et par trykkleifer riktignok, men de kom ikke fra meg. Tilbakemeldingene har vært positive, selv om jeg nok mistenker venner og familie for å lese med velvillige briller. Nå jobber jeg med sak nr 2 som kommer på trykk over påske.

Så langt er dette veldig morsomt å jobbe med. Jeg får brukt helt andre sider av meg selv, og jeg får betaling for det jeg skriver. For jeg liker å skrive, formulere meg, sitte og pusle med synonymer og andre vendinger, prøve å få flyt i en tekst. Så nå gjenstår det bare å se om det blir flere oppdrag å få.

Det er vel kvaliteten på det jeg leverer som er mest avgjørende for akkurat det vil jeg tro ...

Bildet har jeg lånt her.

E-bok, liker vi det da?

2010-03-11T11:21:00.001+01:00

NRK Nett-TV (følg linken)

Hva er egentlig en e-bok?

Jeg så Forbrukerinspektørene på NRK ta opp temaet e-bok her en dag. Jo da, tenkte jeg. Sikkert morsomt og alt det der, men jeg for min del foretrekker papirboka. Kjenne tyngden i hånden, bla om og kose meg med fin font - alternativt plages med skrifttyper som ikke ligger godt i øyet. Det blir ikke samme moroa når man kan velge fonten selv. Eller blir det det? Dessuten kan man myse litt på omslaget til andre lesende man møter på sin vei og se hva de leser. For det syns jeg også kan være interessant.

En annen kveld satt jeg også foran TV-apparatet og fulgte med en eldre herre som skulle på Mammutsalg. Han var en bokorm av rang, og sto klar på trappa til bokhandelen fem minutter før åpningstid. Etterpå fikk vi bli med han hjem og se på boksamlingen hans. Og den var stor. Ikke bare hadde han fylt opp alle veggene i peisestua, men han hadde også reoler midt på gulvet fulle av bøker. Det så ut som det gamle folkebiblioteket her i bygda rett og slett.

Da kjente jeg at det ble litt for mye. Og tenkte at den e-boka er kanskje ikke så dum likevel.
Hva syns du?

Bestemt ombestemt

2010-03-10T11:01:00.002+01:00

Det kan være vanskelig å vite hva man egentlig vil. Det kan være vanskelig å være enig med folk selv om man egentlig er det også. Hvis man er i rette fasen.

Vi småbarnsforeldre beveger oss gjennom mange faser, både hos oss selv og barna. Nå er minstemor inne i fasen jeg-vil-ikke-være-enig-med-mamma-og-pappa-for-jeg-vil-helst-bestemme-selv. Denne fasen innebærer en del ombestemming. Brødskiva står i fare for å ende uten pålegg og tålmodigheten får seg en lang strekk. Det føles derfor fint å ha vært gjennom samme fase før - og vite at den avløses før eller senere av andre (til dels like utfordrende) faser.

Da nestestørste søster befant seg i samme fase for noen år siden kom det udødelige sitatet:
"Vent litt! Jeg har ikke ombestemt meg enda!

Det sier igrunnen alt.

Uggen?

2010-03-07T22:55:00.008+01:00

Legemidler kan være fine greier. Det er liksom meningen det. Men der det er virkning er det ofte bivirkning også. Dessverre.

Mange av disse bivirkningene er kjente. Da står de listet opp i pakningsvedlegget. Enkelte pasienter blir syke av å lese dette vedlegget og tror at selv baksmell på skatten og gnagsår på hælene skyldes den nye medisinen de har fått. Til disse vil jeg bare anbefale å få pakningsvedlegget gjennomgått sammen med fagfolk. Vi kan sile denne informasjon slik at det viktigste kommer frem.

Men så er det alle de bivirkningene man ikke var klar over da legemiddelet kom på markedet. For slike bivirkninger kan også finnes. Da står det ingenting om dem i pakningsvedlegget. Helsepersonell har rapportert bivirkninger i mange år, men fra 1. mars kan også pasienter melde bivirkninger.

Legemiddelverket er særlig interessert i rapporter om

bivirkninger som er spesielt plagsomme
bivirkninger som ikke er nevnt i pakningsvedlegget.

Du trenger MinID for å logge deg på, så er det bare å fylle ut meldeskjemaet og sende inn. Les mer om ordningen på Legemiddelverkets sider.

Med en paraply på hjernen

2010-03-04T23:33:00.003+01:00

Man kan bli i godt humør av mindre.

Ellers syns jeg at jeg beveger meg i et bløtkakelandskap. Jeg håper bare ikke at det kommer en kakepynt susende som jeg ikke får øye på. Ingen bulker så langt heldigvis.

Og snart er våren her. Den er jo det?

Bloggopprydding

2010-02-24T18:07:00.002+01:00

Av og til gjør det godt med en ryddesjau. I dag har jeg ryddet på vaskerommet og i blogglenkelisten min. Vaskerommet skal jeg ikke si noe mer om, men blogglisten skal dere få noen anbefalinger fra.

Jeg har fjernet lenkene til blogger som har svært lav aktivitet. Kanskje har de funnet andre ting å fylle livet sitt med, kanskje er det skrivesperre eller kanskje holder de akkurat på å skrive et nytt innlegg i dette øyeblikk. Vel, ikke vet jeg. Jeg gir nå heller plassen til mer aktive bloggere. Samtidig oppfordrer jeg andre bloggere til å rydde i lenkene sine. Dumt å bli vist inn i blindgater og avfolkede områder av Blogglandia når det finnes så mange levende og spennende områder å bevege seg i.
Ta en titt på blogglisten nedpå siden her. Mye bra lesestoff å finne der.

Av de jeg selv er hyppigst innom må jeg nevne Fru Storlien og Slike jenter. Dette er damer som skriver med snert og selvironi. Anbefales!

Bløffmaker

2010-02-22T21:40:00.002+01:00

Skikkelig gode bløffmakere har stor underholdningsverdi. Lillesøster på 3 år har et temmelig omtrentlig forhold til sannheten, så der triller løgnene ut som erter av en sekk.

Til frustrasjon enkelte ganger, men mest underholdende (enn så lenge).

Før sengetid i dag fikk hun det for seg at hun skulle rydde. Den vesle tøtta bar og lempet leker så det var en fryd. Jeg skrøt veldig under kveldsstellet. Man må rose skikkelig det man helst vil se mer av, såpass har jeg fått med meg av pedagoiske metoder.

- Jeg skal fortelle pappa hvor flink du har vært, sa jeg.

Den effektive rydderen ser meg alvorlig inn i øynene;

- Pappa er dum.

Dette er et ganske vanlig rituale når det kommer til å teste grenser her hos oss. Det er ikke akseptert å kalle noen dum, derfor prøver hun nettopp det for å se hva som skjer.

- Er pappa dum? Hvorfor syns du det? spør jeg.

- Han rydder ikke på rommet sitt.

- Å, sier du det?

- Åsså roter han i veska di!

Ja, det kan du fortelle meg. Syns det har gått hardt utover halslinsene mine i det siste ja. ;-)

Hvordan går det med deg?

2010-02-21T23:23:00.002+01:00

spurte jeg Storesøster en gang en gang hun hadde fått i oppdrag å rydde litt i rotet sitt.

- Det går seint, sa den lille damen.

Bedre kan det ikke sies.

I dag har det gått seint med meg. Jeg skal lage en DVD med stillbilder fra korets historie som skal vises på storskjerm i forbindelse med 50-årsjubileet vårt. Nå har jeg brukt to-tre timer, og resultatet er foreløpig ca 5 minutter "film". Å, hei hvor det går ...

Men med Kate Bush på Spotify gikk jobben som en lek. Den godeste Kate er det ikke så ofte jeg hører på, men deilig avslappende er det. Derfor syns jeg dere også skal få nyte synet og sangen.

Når noen merker søppelsekken sin med refleks

2010-02-20T23:16:00.003+01:00

Jeg liker å ta buss fremfor å kjøre selv når jeg skal på jobb. Dette har først og fremst med søvn å gjøre, samt muligheter for å kombinere flere ting på en gang (lese/sove og samtidig forflytte seg).

Men når man har bosatt seg i Huttiheita, som vår kjære dronning Sonja kalte det, må man bare innse at bussavganger ikke er det man har mest av. Dette innebærer at enkelte uker blir det mye bilkjøring på meg, og med det tilsvarende lite søvn. Når uka da nærmer seg slutten og man sitter i bilen, klokka er fortsatt er en drøy halvtime før ønsket ståopp-tid - da kan hjernen være seig å få igang.

Jeg hadde startet dagen med å bakse på plass noen søppeldunker oppe ved veien. Hjernen min hadde derfor registrert at det var søppeldag. Etter en halvtimes kjøretur befant jeg meg i 50-sonen på et lite tettsted. I en oppkjørsel får jeg øye på en haug med søppelsekker. Ikke noe rart i det siden det var søppeldag (at ingen bruker søppelsekker lenger reflekterte jeg ikke noe særlig over). Det som var litt snodig var at den ene søppelsekken var merket med en refleks helt øverst. Det blinket grønt der oppe. Hva er poenget med å feste refleks på søppelsekken sin? rakk jeg å tenke før jeg fikk se at søppelsekken levde.

Det var en mann gitt. Med laser, ikke refleks.

Heldigvis er jeg ekstremt lovlydig i 50-soner. Treig i oppfattelsen, men lovlydig.

Vi slår en god gammeldags floke

2010-02-15T20:33:00.004+01:00

Jeg er en av disse tilsynelatende sjeldne eksemplarer av arten "nordmenn som slettes ikke er født med ski på beina". Dette har jeg levd helt fint med. Siste skipar var av sorten Trollski med kandaharbindinger. Kjøpt i 1982 i anledning skidag i sjette klasse. De står i kjelleren fortsatt, særdeles pent brukt.

Men så ble man mamma. Og tenkte at når lillesnupp stolpret avsted på sine første skipar, så måtte man kanskje slå følge. Men så fikk man et barn til, og så enda ett. Og enda hadde man ikke fått snørt på seg de skiene.

I år har Kong Vinter klemt til med en riktig snøvinter. Kanskje det var det som skulle til. Eller kanskje det var en av disse fantastiske gjenbruksgruppene som popper opp på facebook (gjenbruk liker man), ikke vet jeg, men nå er jeg i allefall den stolte eier av et par turski og et par skisko. Da er det bare staver som mangler, så ligger alt til rette for fri utfoldelse i snøbakkene.

Kanskje jeg burde sende ut nabovarsel.

Bildet har jeg lånt her.

Valentine

2010-02-14T22:26:00.003+01:00

Bai spør etter fine kjærlighetsdikt i anledning dagen. Men favoritt? Oi, det er vanskelig å velge. Jeg har minst tre. Så, siden det er både morsdag og fastelavn i tillegg, her kommer utdrag fra alle tre.

EIN VEN

Så difor på ord og ære
eg lovar med hand og munn
å fylja deg trutt, du kjære,
i livet til siste stund.
Eg opnar for deg i hugen
eit rom som er endelaust
og gjev deg mitt hjarta trugen
og handa til truskap traust.

(Hans Hyldbakk)

HAVE I TOLD YOU LATELY

Have I told you lately that I love you
Have I told you there's no one above you
Fill my heart with gladness
Take away my sadness
Ease my troubles, that's what you do

Oh the morning sun in all its glory
Greets the day with hope and comfort too
And you fill my life with laughter
You can make it better
Ease my troubles that's what you do

(Van "The Man" Morrison)

EG E GLA I DEG

eg ska aldrig trampa graset
eller tråkka i salaten
eg ska aldrig banna høglydt
eller raba itte maten
eg ska aldrig spenna dørå inn
eller tøffa meg med bilen min
når eg e med deg
eg ska tåligt blåsa løvetannfallskjermar
når du ligge i der i korte skjortearmar
eg ska dryssa lette kvitde prestekragar
eg ska hviska deg forsiktig adle dagar
eg e gla’ i deg

(Arnt Birkedal)

Alle tre er i tillegg sangtekster. Nr 1 har jeg sunget selv, sammen med koret, da vi hadde Hans Hyldbakk-prosjekt. Nr 2 har både Van Morrison og Rod Stewart udødeliggjort, dessuten ble den fremført på galleriet i bryllupet vårt. Min gave til brudgommen. Nr 3 finner vi hos Vamp.

Litt sånn brukspoesi dette.
Men poosi er til for å brukes.

in eller ut?

2010-02-14T18:12:00.006+01:00

Motene skifter, og jeg er nå så gammel at jeg har vært med på flere runder med varianter over samme tema. For det går jo i sirkler dette. Og påvirket blir man, selv om man av og til har lyst å tro noe annet.

Man blar i gamle fotoalbum og ler litt overbærende over sine snåle frisyrer og merkelige antrekk. Tenk at man så slik ut, og attpåtil syns det var fint! Herregud altså. Aldri skal man vel gå med puffermer mer, og i allefall ikke smale bukser.

Men så kommer puffermene og de smale buksene. Og før man vet ordet av det sprader man rundt i det igjen og føler seg riktig så fjong.

Seg selv er ikke den verste personen man kan møte i døra.

Men det er en dille jeg tror jeg hopper glatt over; nemlig de evinnelige Louis Vuitton-veskene. Nå hadde jeg mest sannsynlig måtte nøye meg med en eller annen kopi, prisen tatt i betraktning, men likevel. Noe så stygt og kjerring som de veskene! Jeg fatter virkelig ikke hvorfor så mange vil gå rundt med det tragiske mønstermonsteret. God markedføring antagelig.

Men hvis noen derimot kom og ville tvinge på meg en Chloe-veske, så skulle jeg nok klart å leve med det altså.

Småbarnsgloser

2010-02-08T22:08:00.008+01:00

Butt forstrengt - strengt forbudt

Brunost-oppskorar - ostehøvel

Stølver - støvler

Bjan - banan

Kåmelåme - kålåme

Nissepromp - hissigpropp

Rævkrem - rumpesalve

Inspirert av Slikejenters kommentar på et innlegg lenger ned på sida her, fant jeg ut at disse gullkornene bør deles med et større publikum. Alle dere mødre, fedre, tanter, onkler og andre som har gleden av den gode samtale med et barn; jeg er sikker på at dere har en gloseliste som er like god. Del den gjerne med meg i kommentarfeltet her.

Bildet lånte jeg her.

Fra den gangen man lettere lot seg imponere

2010-02-07T23:10:00.001+01:00

Fortsatt ganske fin sang da.

Kims lek

2010-02-04T23:26:00.004+01:00

Jeg har en veske. En dameveske som er romslig og stor, og som til og med har skulderrem. O lykke! En lang skulderem man kan tre på skrå over kroppen slik at veska henger der uten at man må holde i den.

For det må vi, vi smalskuldrede. En gang var det en mann som så ut som modell for kleshenger til huggorm. Flaskefasong, med andre ord. Slik er det med meg også. Veska vil rett og slett ikke henge der. Derfor var jeg så glad da jeg fant den store grå med skulderrem.

Men nå ser jeg at den kanskje har sine ulemper også. For hva gjør man når man har god plass i veska? Jo man stapper den full av det meste, og tar ingenting ut. Her en dag oppdaget jeg at jeg gikk rundt med en bleie i veska. Den hadde jeg helt glemt. Alt jeg trenger må jeg rote rundt etter og føle meg fram til. Det finnes en liten mobillomme, men der vil ikke mobilen ligge. Den flyter rundt sammen med det andre.

Så nå går jeg her; men en stor veske på tvers over kroppen, med begge armene fri. Og det trenger jeg, for armene er dypt nede i veska, søkende etter lommebok, lommetørklær og nøkler i store sirkler i kaoset.

Sukk.

Har noen noengang funnet opp en perfekt veske?

Sakens kjerne

2010-01-19T18:01:00.004+01:00

Hvem kom først, høna eller egget? Finnes det et mer eksistensielt spørsmål? Klokere hoder enn meg har grublet lenge på dette. Selv har jeg vel mer eller mindre resignert og tenkt at jeg får forholde meg til de høner og egg jeg møter på min vei gjennom livet.

Men da jeg åpnet eggekartongen her om dagen følte jeg at jeg var i nærheten av noe. Kan dette være svaret på gåten?

Hmm. Det er liksom noe jeg ikke helt får tak på likevel, kjenner jeg.

Men jeg føler vi nærmer oss sakens kjerne.

Random play

2010-01-18T23:41:00.003+01:00

I dag tok jeg mine første vaklende steg inne på Spotify. Ja da, ja da. Jeg vet jeg er treg og gammeldags, Men nå er jeg der. Og jeg tror det kan bli gøy.

Hjernen min har det med å oppføre seg som en cd-spiller på random play. Fordelen med Spotify fremfor musikkutvalget i hjernen min, er at jeg håper Spotify kan by på mindre odde sanger når jeg vil høre noe fint.

For den sangen som oftest kommer igjen i mitt eget hode er Henning Kvitnes med "Evig eies (kun et dårlig rykte)".

Jeg sliter virkelig med å forstå hva underbevisstheten min vil fortelle meg.

Hva spiller hjernen din på random play?

Best i test?

2010-01-17T23:26:00.003+01:00

"Test deg selv" er alltid like lite opplysende. Men man gjør det jo likevel. Denne testen fant jeg inne hos Lothiane, og den forteller meg at Du blogger fordi du vil vise fram din kunnskap, din viten og deg selv. Bloggen er først og fremst et verktøy for andre oppdrag og jobber.

Vel. Så vet man det.

Jeg tok testen "Hva slags blogger er du?". Resultat: "Du er en Autoritetsblogger"

Prøv du også: Hva slags blogger er du?

Si meg, hva betyr adjø?

2010-01-14T22:30:00.002+01:00

Jeg treffer mange mennesker i løpet av en dag. Og min avskjedshilsen er stort sett den samme; ha det bra! Dette er på jobb, sånn helt privat nøyer jeg meg med ha det.

De fleste jeg møter bruker stort sett samme frase. Ja, det vil si - de som ikke bare rasker med seg posen og går da. Eller grynter, eller kommer med andre udefinerbare lyder. Dem om det.

Men det finnes unntak. Og i denne sammenhengen må det være på sin plass å kalle det hederlige unntak. I dag, etter at kunden hadde fått det hun kom for, plukket hun opp posen, trakk på seg vantene, så på meg og sa: adjø.

Adjø. For et sjelden ord å høre! Sier virkelig noen adjø nå til dags? Jo, tydeligvis.
Jeg skulle ikke forundre meg om første kunde i morgen sier farvel når han går.

Å! Jeg liker ord som har gått av moten!

Noen kan forklare dette med adjø bedre enn andre. Slik at det sitter i hjernen resten av dagen, faktisk. Værsågod; Anita og Jahn:

En kompliment?

2010-01-11T21:25:00.002+01:00

Ja ja, så har denne unnselige lille bloggen omsider fått sin første spam-kommentar. Jeg velger å ta det som en kompliment (ai, der holdt jeg på å skrive et kompliment gitt. Da hadde jeg vel fått en syrlig mail fra Per Egil Hegge før jeg visste ordet av det).

Jeg sletter spam og går videre med friskt mot.

Har du en sånn i skapet?

2010-01-06T13:19:00.003+01:00

Eller på mørkeloftet kanskje?
Da syns jeg du kan selge den til meg for en billig penge. Jeg trenger flere slike luer. Ja, ikke jeg personlig, men det eminente koret jeg er medlem av. Vi planlegger jubileumsforestilling til våren. 50 år - og om ikke akkurat så heftig, så er vi i det minste ganske begeistret.

Men så var det de sangerluene da. Man kan ikke feire 50 år som kor uten å være iført sangerlue på minst et par nummer.

Send meg en mail hvis du har en du vil bli kvitt. Eller hvis du vil gjøre en god gjerning. Mailadressen min finner du til venstre på siden her.

Winter Wonderland

2010-01-04T21:11:00.002+01:00

Hva gjør man - når sola pastellfarger pendlerveien så man nesten blir rørt og man gremmer seg opp og i mente for at man ikke har et skikkelig kamera så man kan forevige dette vakre man reiser igjennom.

Jo, man vrenger bilen av veien og fisker frem sin avlegse Sony Ericsson og gjør et forsøk likevel.

Sukk.

Og så jeg som egentlig ikke er så veldig glad i vinter engang.

Hvordan ser en typisk romjulskunde ut?

2009-12-30T20:31:00.005+01:00

Jo - litt som en hamster.
Nå håper jeg at alle har fått (ut)nyttet frikortet sitt tilstrekkelig, for nå er det bare en dag igjen av dette året. Jeg skal ikke si så mye mer om det, men konstaterer at enkelte har uhorvelig store medisinskap.

I løpet av 2010 kommer ordningen med automatisk frikort. Det vil forhåpentligvis frigjøre ressurser både hos pasient, NAV og oss på apoteket. Noen tror nemlig at frikortet fungerer som et slags trumfkort som det gjelder å holde skjult lengst mulig.

Til neste gang; det er fint om vi på apoteket får vite at du har frikort så tidlig som mulig under ekspedisjonen. Det blir mye oppretting ellers.

Vel vel, fra juni 2010 er dette problemet ute av verden.
Deilig at problemer kan havne der. Ute av verden.

For oss andre, som befinner oss i verden, ønsker jeg at 2010 skal bli et år man kan minnes med glede.

Godt nytt år, alle sammen!

Bildet lånte jeg her.

Hvis man kunne få en nøtt eller tre

2009-12-24T11:45:00.003+01:00

Hva skulle så i tilfelle denne nøtten inneholde? Jeg ønsker meg ingen prins, for jeg har allerede en. I grunnen har jeg det meste jeg trenger ellers også, så mitt private ønske for julen må derfor bli ro og tid til avslapning. Men også sosialt samvære med familie og venner. Mye glede og masse tullprat.
Det hadde vært fint for meg.

Hvis jeg skal gløtte litt over min egen navle, er det mye mer man kunne ønske seg av magiske nøtter. Jeg tror ikke jeg skal gape så høyt at fred i alle verdenshjørner er det jeg vil trekke frem først. Selv om det utvilsomt ville vært fint.

Jeg vil ønske noe mer gjennomførbart.

Derfor kommer mine tre nøtteønsker for julen her:

Jeg ønsker at alle som inntar alkohol i julen kan beskytte barn mot fyll.
Jeg ønsker at alle kan prøve å tolke litt flere ting i beste mening. Ikke noe er så effektivt mot konflikter.
Jeg ønsker at ingen skal sitte alene i julen.

God jul til alle mine lesere. Håper dere får en høytid full av glede, humor og humør :)

Hva er deres ønsker for julen?

Begeistring

2009-12-17T18:46:00.005+01:00

Jeg prøver å variere litt når jeg plukker ut hvilke bøker jeg skal lese. Jeg leser nytt og gammelt, klassikere og debutanter, bokmål og nynorsk, krim og annen skjønnlitteratur, kjente og til dels ukjente forfattere - og ikke nødvendigvis den boken som bokklubben prøver å pushe på meg.

Dette har medført at jeg har lest både tørt og interessant, morsomt og trist, kjedelig og spennede - og en del totalt likegyldig saker.

Men sånn skikkelig begeistret, det er en stund siden sist jeg har vært. Nå er det kanskje slik at den begeistringen man kunne føle for en bok i de gyldne åra på videregående ikke så lett lar seg tenne lenger. Man blir mer blasert med årene. Men bevares, gode leseropplevelser har jeg da fortsatt.

Da jeg var yngre hendte det rett som det var at jeg kunne bryte ut i latter over en bok jeg leste. Noen bøker fikk jeg aldeles tullflir'n av (krampelatter som det heter i ordboka). De siste åra har det blitt så som så med høylydte latterutbrudd. Jeg begynte å tro at evnen var borte.

Men det var nok bøkene jeg valgte som var hovedårsaken.

For etter å ha fått mange anbefalinger om Ragnar Hovland, somlet jeg meg omsider til å plukke med meg en bok av ham sist jeg var på biblioteket. 1964 ble det, og hvilken herlig bok. Når man åpner en bok og kjenner smilet krølle seg i munnviken allerede i første kapittel, gjør det noe med humør og sinn. Jeg satt og nikoste meg på pendlerbussen og hadde min fulle hyre med å unngå fjollete kniseanfall. For noen figurer Hovland lager, skakke og rare, men likevel godt gjenkjennbare. Og det er vel sikkert derfor det blir så ustyrtelig morsomt.

Men bare moro er det ikke. Alvoret ligger der, slik som i livet ellers. Det kommer så fint og stille tuslende der i teksten, alvoret. Treffer meg midt i latterkulene.

Hovedpersonen Rolf er ute i snøen sammen med kameratene Erling og prestesonen. Da kommer Kåre fra klassen forbi, han kom frå en dårleg heim, som det står i teksten.

- Er det de, karar? sa han med eit slags smil. - Eg er ute og syklar, eg.
- Bra du fortalde oss det, sa Erling, - elles ville vi aldri ha gjetta det.
Erling kasta for sikkerheits skyld ein snøball til, som trefte han i bakhovudet.
- De kastar snøball, kjenner eg, ropte Kåre.
Eg lurte på korleis det ville gå med Kåre. Truleg ikkje særleg bra. Så begynte eg å lure på korleis det ville gå med oss alle, og kjende eg blei litt trist.
Det at teksten er på nynorsk gir historien et ekstra løft, slik jeg ser det.
Nynorskhumor ligner den britiske understatement-humoren.

Slikt ler jeg av. Høyt.

Jakten på julestemningen

2009-12-16T23:33:00.002+01:00

Nå er det altså jakttid for den store julestemningen. Ikke så lett å finne i disse klimatider, men i år ser det ut til at et hvitt dryss kan ventes før høytiden er over oss. Men det holder ikke med snø alene. Roen må man ha - og musikk.

Jeg titter over til Sverige for å finne den ultimate julesalmen. Ingen over, ingen ved siden.
Jussi, det er tenoren sin det.

Jeg, en prøvekanin?

2009-12-09T11:19:00.005+01:00

Apotek er en faghandel. Vi som jobber der kan noe om varene våre. Spør du oss, får du faglige og velbegrunnede råd. Det er slik det skal fungere (gudene skal vite at jeg har vært innom nok butikker som ikke fungerer på samme vis).

Men enkelte kunder mener tydeligvis at dette ikke er nok.

Som før fortalt, driver vi en del med generisk bytte på apoteket. Det vil si at kunden får tilbud om å kjøpe et rimeligere preparat som er likeverdig det preparatet legen har skrevet ut. Dette tilbudet blir mottatt svært forskjellig, følelsesregisteret spenner fra takknemmelighet til mistenksomhet/aggresjon. Noen blir nysgjerrige, og vil vite mer om disse byttegreiene.

En mann kom inn med resept på sovemedisinen Imovane. Jeg informerte om at det fantes et rimeligere alternativ, ville han bytte til dette?

- Er det det samme det altså? ville han vite.

Ja, jeg forklarte at innholdsstoffet var det samme, og styrken likeså. Så dette var et helt likeverdig preparat.

- Ja ha. Har du prøvd det?

Nei, måtte jeg innrømme, jeg hadde nok ikke det.

- Jeg har ikke testet ut hele varelageret vårt, sa jeg.

- Det burde du. Det er jo bare sovetabletter! Sa mannen.

Vel. Akkurat der har vi nok litt forskjellig syn på saker og ting, kunden min og jeg. For det første sovner jeg stort sett greit om kvelden, så en eventuell test av likeverdige sovetabletter hadde nok vært temmelig bortkastet. Jeg hadde sikkert sovnet av et kamferdrops.

Dessuten får jeg nokså rare bilder i hodet når jeg ser for meg testingen av resten av varelageret.

Bildet har jeg lånt fra flickr.

Dør eller ikke dør, det er spørsmålet

2009-12-08T22:57:00.003+01:00

I dag har jeg hatt en kald arbeidsdag. Vi har byttet inngangsdør på apoteket. Fra dør man må skyve eller trykke på en knapp for å få opp, til en hypermoderne skyvedør må vite. Dette har medført god gjennomlufting kan man si. Heldigvis står som kjent lykken alltid den smukke bi, så vi var beæret med plussgrader i stedet for minusgrader som nok er (var) mer typisk for årstiden.

Uansett. Hustrig var det. For det var ikke så mange plussgrader det dreide seg om.
Men nå blir det bra. Ny dør er bra for alle, og særlig dem som går på hjul.

Jeg har vært med på dørskifte før jeg. Også den gangen gikk vi fra dør med pumpe (som kan være ganske tung å få opp) til elektrisk skyvedør. Det apoteket jeg da jobbet på hadde hatt den samme døra i 25 år før dørskiftet skjedde. Enkelte kunder hadde nok også fulgt apoteket like lenge. Samt døra.

For hva gjør man når man har trasket på samme apotek i 25 år og har skjøvet opp den samme tunge døra år ut og år inn? Jo, man forsetter med det. Å skyve døra, altså. Selv om den nå har blitt elektrisk og går opp av seg selv.

Resultatet ble en stk mannehånd i klem i dørkarmen så blodet skvatt. For man slipper jo ikke taket selv om døra plutselig går til sides av seg selv! Nei da, man gjør ikke det serru.

Jeg håper det går bedre med ny dør denne gangen. Hvis ikke så har vi rikelig med plaster på lager.

Erlend Loe, men ler jeg?

2009-11-30T22:32:00.004+01:00

Jeg leser Erlend Loe for tiden. Stille dager i Mixing Part leses parallelt med Kurt koker hodet. I følge NRKs anmelder skal Stille dager... være Kurt for voksne.

Beklager. Jeg syns ikke det altså.

Kurt er en type jeg liker. Disse barnebøkene er en fryd for både liten og stor. De sprudler av oppfinnsomhet og fine poenger. Jeg koser meg, og lytterne koser seg.

I Mixing Part kjeder jeg meg rett og slett. Jeg er nå luta lei av Telemann og kona hans, og driter en lang marsj i både ekteskapet og ferien deres. Men jeg skal klare å lese ferdig boka, det er ikke verre. Jeg er seig sånn. Eller så er det bare en fiks idé, bøker skal fortrinnsvis leses ut (jo da, jeg har gitt opp en del. Jeg har det).

Er det noen som kan anbefale en voksenbok av Loe som kan fenge litt mer? Jeg har bare lest Naiv Super så langt.

Binne?

2009-11-24T18:47:00.003+01:00

Av og til begynner jeg å lure på om jeg er i ferd med å bli en bjørn. God matlyst om høsten, og sterk trang til å gå i hi og sove til våren. Men så kjenner jeg at jeg syns det er kjekt å være våken innimellom også. Dessuten gleder jeg meg til jul - så da er det vel ingen fare.

Isbjørn er jeg i hvertfall ikke. Svømme mellom isflak, liksom. De går vel ikke i hi heller de.

Kortskalle

2009-11-16T23:21:00.002+01:00

Jeg har, som de aller fleste her i landet, et lite utvalg av kort man kan betale med. Flere av disse er prydet med mitt smukke åsyn - og det er her problemet ligger.

Bildet ble tatt for hauger av år siden mot en bakvegg i banken. Jeg hadde stort hår, noe jeg fortsatt har, forsåvidt, i tillegg til en kraftig "bad hair day" som det heter på nynorsk. Jeg visste vel ikke at bankansatte hadde kamera!

Vel, det har de. Flash! Ett forsøk, og kommentaren "ja, dette ble jo bra?" Nei, det ble ikke det. Og da jeg fikk mitt første kort i posten viste det seg at det var verre enn først fryktet. De hadde klipt mitt store hår slik at det skulle passe på kortet. Så jeg ble en firkant med rar pannelugg.

Og det er jeg fortsatt. For disse kortene de kommer jo dettende i posten de. Annenhvert år, med samme bildet. Det skulle vært forbudt. Etter butt forstrengt, som storesøster sa i treårsalderen. Selvfølgelig kunne jeg ordnet med nytt bilde. Men slikt kommer man jo ikke på. I hvertfall ikke før neste kort ligger i postkassa igjen.

Da er fremsiden av kortet adskillig bedre. Den prydes av et motiv jeg har fått diplom og 250 kroner for. Jeg var en av mange som hadde foreslått samme motiv som skulle følge slagordet i kommunen. Et slagord som jeg syns ble veldig bra.

Så heretter handler jeg bare på butikker der chipen skal vendes mot ekspeditøren.

Dylan-dag

2009-11-15T10:49:00.002+01:00

Siden jeg skal på konsert og høre Dylan på nynorsk i dag, tenkte jeg det kunne passe med en liten snutt av original-Dylan.

Hva skjer'a?

2009-11-10T19:01:00.009+01:00

Helg og pent vær, det er to ting på en gang det. Og det går jo ikke?

Ingen regel uten unntak. Sist helg var aldeles strålende. Jeg hadde fri fra jobb, men brukte fredag ettermiddag/kveld samt det meste av lørdagen til korsang. Flottere omgivelser enn Hustadvika Gjestegård skal man lete lenge etter. God mat og trivelig selskap var det også, så jeg er godt fornøyd med oppholdet. Det er når man er på slike steder man får tanker om å være flinkere til å være turist i eget fylke, og eget land. Men så kommer sommeren, og så dundrer man av sted til fornøyelsesparker, campingplasser og slitne hoteller likevel.

Men det ene utelukker ikke det andre. *note to self*

Fra Hustadvika bar det rett til byen, som ikke var helt folketom selv om brorparten hadde dratt til hovedstaden for å se fotballkamp. Vi gjenværende fikk en strålende konsertopplevelse med Vamp. Tre generasjoner storesøstre var på konserten, og den minste storesøstera var såpass frampå at det ble autografer i blokka og stort glis i baksetet på vei hjem.

Søndag var det farsdag, og det ble markert på behørig vis. Så snurpa mor sammen siste rest av det før omtalte strikkeprosjektet sitt. Resultatet kan dere se på neststørstesøster her. Modellen er strikket i Sisu-garn fra Sandnes, oppskriften er også derfra.

Mor ser at tunikaen ble både for vid og for kort, men er ganske fornøyd likevel - siden dette er ett av de ytterst få strikkeplagg som i det hele tatt har blitt skapt av hennes hender (hvis man ikke teller med raggsokker og skjerf).

Strikkedilla har ikke gitt seg, flere prosjekter trenger seg på. Forhåpentligvis ikke så korte og vide. Øvelse gjør mester, får man håpe på.

Min første dag som rekvirent

2009-11-05T19:32:00.002+01:00

har gått bedre enn man kunne frykte. Særlig ettersom media har informert folket om at Tamiflu nå er reseptfritt.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er ikke slik at du kan ta en handlekurv innom døra og fylle på med såpe, krem, Paracet og Tamiflu etter eget forgodtbefinnende. Det er vi farmasøytene som har fått en begrenset rekvireringsrett. Ordingen skal sikre Tamiflu/Relenza til personer som tilhører risikogruppene eller som allerede er syke. Friske som har tenkt seg på cupfinale og vil ha en pakke Tamiflu på lur i tilfelle rottefelle kan dermed ikke få utlevert dette etter den forskriften som gjelder.

Det kan man mene hva man vil om, selvsagt. Men det er nå engang slik reglene er. Og dagen har forløpt uten de helt store scenene.

Først i går ble vi apotekansatte prioritert i vaksinekøen. Mange av oss har derfor ikke den beskyttelsen vi burde ha for å møte de horder av smittefarlige kunder myndighetene har styrt inn i apoteket med denne ordningen. Selv var jeg så heldig å få en restedose etter gjennomført vaksinering av risikopersoner på mandag. Så nå håper jeg tiden og kroppen jobber for meg slik at jeg slipper å bli syk selv.

Men man kan likevel spørre pent om dere som er syke kan sende en frisk person for å hente medisinen deres - hvis dette er mulig.

Hallo, hallo - er det noen her?

2009-10-29T18:40:00.001+01:00

Det er bloggtørke om dagen. Jeg ser at en og annen trofast leser fortsatt slenger innom, og det setter jeg pris på. Jeg har ikke gitt opp bloggingen, men av diverse grunner vil det bli færre innlegg fra meg en periode.

Noen vesentlige grunner til at det må bli slik er:

Ugrei internettilkobling i heimen
Nyoppstått strikkedille (lar seg overhode ikke kombinere med et tastatur)

Kanskje får dere se resultatet av punkt 2 hvis det egner seg for formidling på nettet.

Vi sees!

Forkjølet eller babysyk?

2009-10-14T09:10:00.002+02:00

Dagens Medisin skriver om kvinner som ønsker å bli gravide og ett av de mange rådene for å løse slikt som florerer på nettet. Hostesaft. Det skal visst gjøre susen. For ca ti år siden var jeg i samme situasjon som disse damene. Ønskebarnet lot vente på seg. Nå har jeg tre ønskebarn i huset, så man kan trygt si at situasjonen har forandret seg.

Men jeg husker fortsatt hvordan det var.

Man ville så gjerne gjøre noe, spise noe, tenke noe (eller aller helst ikke tenke, som visstnok skal være det beste middelet mot ufrivillig barnløshet. Prøv det den som kan.) som kunne løse problemet. I denne sammenhengen er inntak av hostesaft et lite offer i forhold til en eventuell gevinst. Det er bare det at det er ingen dokumentert effekt. Men det er neppe skadelig heller, som farmasøyten i artikkelen sier. Derfor har jeg ingen store problemer med at mange velger å prøve dette. I artikkelen uttrykkes det bekymring for at ufrivillig barnløse (UFB) skal få falske forhåpninger. Vel - i den situasjonen utsettes man for en lang rekke falske forhåpninger, både egenskapte og andre. Det er vanskelig å holde hodet kaldt og hindre barnløsheten i å ta over all hjernekapasitet. Nøktern informasjon, som kan hjelpe UFB-parene med å skille skitt fra kanel er fint i så måte.

Det som derimot er dokumentert, og kanskje ikke alle vet, er at kvinner som ønsker å bli gravide bør holde seg unna NSAID's. Dette er preparater som f.eks Ibux, Naproxen og Voltaren for å nevne noen. Eggløsningen kan hemmes eller forsinkes av disse preparatene. Hvis man står fast på et NSAID og ønsker å bli gavid, bør man ta opp dette med legen sin. Dersom man bruker noen av disse preparatene reseptfritt for diverse smerter, bør man heller bruke paracetamol-preparater.

Synline synser: Avstand2 av Monica Isakstuen Stavlund

2009-10-11T20:53:00.008+02:00

Først vil jeg beklage at jeg ikke er i stand til å få tittelen på boken korrekt skrevet. Avstand i annen skal det være, men hvordan dette løses i Blogger er for meg ukjent.

Som tidligere nevnt har jeg brukt deler av høstferien på denne boken. Jeg ble nysgjerrig på den etter å ha fulgt noe av skriveprosessen på Monicas blogg. Fin måte å markedsføre seg på som forfatter. Det kan nok være lett å drukne i høstlanseringene for ukjente navn blant alle Panserhjerter og Vidunderbarn som skal fylle bokhyllene over det ganske land.

Nå har jeg altså tenkt å synse litt om boken. For dette blir ingen profesjonell kritikk, kun ren subjektiv synsing. Noe også profesjonelle kritikker kan bære sterkt preg av til tider, men nok om det.

Den første tabben jeg gjorde i forhold til leseropplevelsen var nettopp å lese en slik kritikk. Alt for mye av historien ble røpet, slik at noen av overraskelsesmomentene ble borte for meg. Derfor skal jeg prøve å unngå det samme her - i respekt for optimale leseropplevelser og forfatteren.

Avstand2 handler først og fremst om Aleksander. Han er sammen med Fanny, Inés er hans mor, og det dukker også opp en far og en stemor (hvis man kan kalle henne det) etterhvert. Det er en fantastisk historie som rulles ut. Her mye vondt og usagt, vi får møte både psykiatri og sjelelige irrganger som andre sliter med å finne logikken i. Jeg syns Isakstuen Stavlund har kommet på en god historie, skjelettet er det ingenting å si på.

Hvordan er det så med kjøttet? for å fortsette på samme metafor. Jo da, språket er godt og flyter fint av sted. Boken har mange dialoger, noe som gjør den lettlest, og som også skaper et driv i historien. Personene virker troverdige i sine uttalelser og gjerninger.

Men.

Det er et stort men. For meg, vel å merke. Og det er den utstrakte bruken av fornavn. Jeg skjønner at dette gjør det enklere for leseren å følge med på hvem som sier hva i en bok med såpass mye dialog. Men jeg kjøper det ikke. Hvor naturlig er det å bruke fornavnet til en person du nettopp har møtt, og har et mildt sagt anstrengt forhold til, helt ubesværet i samtalen? For meg personlig ville det vært meget unaturlig. Det minner meg om de rabiate telefonselgerne som kjenner deg ut og inn etter to sekunder "Heisann Synline! Nå har jeg et kjempefint tilbud til deg du!" ...

Litt klamt. Og litt for personlig og familiært. Jeg skulle ønske meg mer distanse i boken. Denne bruken av fornavn ødela for personenes troverdighet for meg. De ble så godt kjente, så fort, at det skygget for historien. For å illustrere hva jeg mener får dere et lite utdrag fra boken her. Aleksander har akkurat møtt sin "stemor" Marianne, en person han inntil samme dag ikke hadde ant eksisterte.

Han ser opp fra bildet, møter blikket hennes.
- Hva er det du vil meg?
- Hva jeg vil deg?
- Ja, Marianne. Hva du vil meg.

Da blir det ikke avstand i annen for meg. Det blir knapt nok avstand i det hele tatt.

Vel vel. Alle har vi vårt - jeg har en temmelig vid intimsone. Noe denne synsingen er farget av. Så du får bære over med meg, Monica.

For alt i alt må jeg si at dette var en romandebut du kan være stolt av. Og dere andre; les, og gjør dere opp deres egen mening.

Høstferie

2009-10-04T00:16:00.002+02:00

Det regner. Det bøtter ned. I bøtter og spann. Og her er det høstferie.

Vi har brukt første dag til aklimatisering. Hele kostebinderiet ble stablet inn i bilen og fraktet til biblioteket Vi lånte haugevis av bøker. Så ble det tent opp i peisen, bøkene ble tatt frem, ryggen på lenestolen ble senket til hvilehøyde og kaffekoppen fylt.

Fin dag.

Hva hadde vi så med oss hjem i posene? Jo, litt av hvert. Bl.a. Maria Parrs Vaffelhjarte, som vi startet på som høytlesning under kveldsmaten. Å, hvor morsomt er det ikke å lese når tilhørerne må ha en flirepause underveis. Vi har bestilling inne på Tonje Glimmerdal av samme forfatter på biblioteket. Vi gleder oss allerede.

Mor har fått napp på sin bestilling av Avstand2 (i annen, hvordan man skal skrive det på korrekt måte aner jeg ikke) av Monika Isakstuen Stavlund. Hun er også en blogger, og jeg har fulgt mye av skriveprosessesen på blogg. Vi kjenner henne som Ertestuing i blogglandia, og hadde det ikke vært for bloggen hadde jeg neppe hørt om henne. Slik er det bare - og andre som skriver bør ta dette innover seg. Blogg, eller andre sosiale medier, er PR. Hva jeg syns om boken skal jeg komme tilbake til.

Til slutt vil jeg tilføye at en god Chardonnay med mannen er aldri bortkastet.

God høstferie!

Fotogåte

2009-09-23T19:36:00.002+02:00

I dag kom et nytt redskap i hus. Er det noe som vet hva dette er?

Jeg kan gi et hint; det er ikke et kjøkkenredskap.

Den gangen kunden tok feil

2009-09-21T20:43:00.003+02:00

Kunden har alltid rett, sies det. Det er en sannhet med visse modifikasjoner, men vi som jobber med service i høysetet strekker oss langt for at kunden i det minste skal oppleve det slik. At han har rett, altså.

Men en og annen gangen må også kunder bite i sure epler og innrømme at hmm, der tok jeg visst feil gitt.

For mange år siden kom det inn en kunde med et tablettglass i neven. Han ville klage, her måtte det være noe galt! Tablettene hadde løst seg opp, påsto han. Det var pussig, det var både vi og kunden enig om. Tablettboksen ble åpnet, og vi fikk se på elendigheten. Og ganske riktig, boksen inneholdt ikke tabletter lenger. Bare et hvitt pulver. Ikke så mye som en snipp av en tablett igjen.

Meget pussig. Faktisk så pussig at det umulig kunne være riktig. Tabletter er ganske holdbare. Etter mange år kan de nok bli noe løsere i kantene, men å transformere seg til en haug med pulver - den er for drøy.

Vi var litt i villrede. Hva var dette for noe? Kunden sto på sitt. Tablettene hadde løst seg opp! Da tok apotekeren en sjanse jeg neppe hadde tatt; han stakk fingeren ned i boksen, fikk opp litt pulver som han smakte forsiktig på.

Vi så spente på han. Kom han til å falle om? Det kunne jo være rottegift i boksen for alt vi visste. Apotekeren smattet litt og utbasunerte så på klingende nordlandsdialekt: Det her e jo salt det! Vanlig koksalt!

Kunden hadde brukt tablettboksen som saltkar. Ups! Det var en temmelig flat og flau kunde som lusket ut av apoteket med saltet sitt.

Moralen i visa er - og den er dønn seriøs - merk all emballasje tydelig med hva innholdet er. I dette tilfellet var det ikke farlig, men sett meg ikke i gang med lynol på brusfasker osv ...

Huff!

Tungpustet pariakaste

2009-09-18T20:18:00.003+02:00

Mer eller mindre selvpåførte sykdommer innehar varierende status i samfunnet. Har du spist på deg en hjerte- karlidelse er dette greit nok, men har du røyka på deg KOLS bør du nesten skamme deg litt.

Særlig hvis du fortsetter å røyke etter at du har fått diagnosen.

Hvor dum går det an å bli, liksom.

For meg virker det noe unaturlig å fokusere så voldsomt på skyldspørsmålet i folks sykdom. Vel har man kanskje ikke levd så sunt og smart som man burde, men hvem gjør vel det på alle områder?

Hvorfor skal det være forskjell på hvordan vi møter mennesker med diabetes, hjerte/karlidelser, fedme, trafikkskader, kreft og KOLS - for å nevne noe. De fleste av disse blir møtt med forståelse, men noen bør altså skamme seg litt. Virker det som.

KOLS er en forferdelig sykdom. Lungene brytes ned, og sykdommen lar seg ikke helbrede. Når man har kunder innom som hiver etter pusten bare de skal snakke, kan man ane hvor tungt dette må være å leve med. Mange av KOLS-pasientene er også veldig tynne. De må bruke energi både når de puster inn og ut, mens vi andre bare bruker energi til å trekke pusten. Utpusten går av seg selv.

Medisiner kan lette og hjelpe, men ikke kurere. Det som hjelper aller best er røykeslutt. Stumper man røyken kan man bremse utviklingen av sykdommen kraftig. Men de av oss som har røykt vet at dette ikke nødvendigvis er det enkleste å gjøre noe med. Røykeslutt er en utfordring - og utfordringer kan bli unødvendig store når man har fått en alvorlig diagnose på kjøpet.

Men det finnes legemidler også til dette formålet. Men de dekkes ikke på blå resept. Ikke så mye som et lusent lite bidrag fra staten får man til røykeavvenningsmidler. Selv om røykeslutt beviselig er det som fungerer best. Alle andre medisiner KOLS-pasientene trenger får de på blå resept. Hvor rart er ikke det? Fortjener de ikke støtte siden de er skyld i elendigheten selv?

Karl Erik Lund, Forskningsleder ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og Eli Heggen, lege ved Klinikk for forebyggende medisin, Ullevål Universitetssykehus har skrevet en interessant kronikk i Dagens Medisin om dette.

Jeg står her inne i bloggen min og nikker og applauderer.

Uten at jeg på noen måte

2009-09-13T00:15:00.002+02:00

vil røpe hva jeg har tenkt å stemme i morgen (benytter søndagen til samfunnsnyttig gjerning), ønsker jeg å la Terences gamle släger fylle lørdagsnatten.

Godt valg. Husk å bruke stemmeretten!